Noe er likevel galt. For vi sier stadig nei, men foreldre fortsetter å slå. Barnevernet kommer inn og sier nei, og andre innstanser sier nei. Vi fortsetter å si nei, men intet skjer. Det er et Jeppe-syndrom og ingen tør å si: ”Alle vet at somaliske fedre slår, men ingen vet hvorfor”.
Det er akkurat her problematikken ligger. Det hjelper lite å si fy og nei og bli sint om en ukultur fortsetter og man ikke vil se hvorfor.
Jeg tror de fleste foreldre ønsker det beste for sine barn. I dag vet vi at de som ble slått som barn gjerne slår selv, og at det ikke lenger er akseptert å utøve fysisk eller psykisk vold mot sine barn. Samtidig må vi innse at foreldre ønsker å bli respektert og lyttet til. Svært mange tenker at "å bli respektert" er det samme som det "å bli fryktet". Om jeg lyttes til fordi du er redd meg, er det ikke sikker du hører så mye av det jeg sier, du er mer opptatt av å ikke gjøre noe feil, så du ikke blir slått. Ikke alle er klar over dette og er fornøyd så lenge de blir hørt og oppfatter at de blir respektert.
Derfor hjelper det ikke å rope fy, nei og det der var slemt gjort. Vi må ta tak i problemet og spørre hvorfor. Personlig tror jeg grunnen er at somalierne som kommer hit får stadig høre "fy", men de får ikke presentert et alternativ på et språk og i en kommunikasjonsform som de kan ha utbytte av.
Staten og barnevernet må ta ansvar. Det er vi som har forstått, og vi som skal formidle. Når det kommer innvandrere må familien få opplæring i hvilke rettigheter de har, og samtidig lære seg verktøy. For også foreldre trenger oppdragelse, og i oppdragelse hjelper det ikke bare å si ”nei”, man må gi en grunnleggende forståelse av hvorfor det som gjøres er galt, og ikke minst fortelle hvilke alternativer som er bedre. Denne grunnkunnskapen må påbegynnes allerede i mottak - uavhengig av om barna skal bli i Norge med foreldre eller reise til Moghadishu, har barna best av ikke å bli slått.
Vi skal ikke akseptere vold, men vi må akseptere at oppdragelse er et felles ansvar. Konfliktløsning er ikke noe man kan prakke på andre med pekefingeren. Det må læres og forstås. Derfor mener jeg at vi ikke bare skal snakke til, men forklare: "Det er ikke lov å slå, det fører bare til...., men har du prøvd å.....".
Det er ingen enkelt oppgave, og problemstillingen er kompleks, men det minste vi kan gjøre er å gi familien innsikt i rettigheter, våre krav og en grunnleggende forståelse og nyttige verktøy for å kunne gjøre ting på den måten vi mener er riktig. Tar vi oss tid til, og tør vi å spørre: "hvorfor slår du?"