Vi når ikke fram til de som trenger det mest, i dette landet hvor hele tre millioner mennesker er fysisk inaktive (Folkehelseinstituttet 2018), og hvor så godt som hele befolkningen har lært at fysisk aktivitet virker helseforebyggende.
Trening reduserer faren for hjerte- og karsykdom, forebygger kreft og forlenger livet. Men tross denne kunnskapen får bare 30 prosent av befolkningen nok mosjon, ifølge tall fra Tromsøundersøkelsen.
Folkehelseinstituttet slår fast at 300 000 av de inaktive er barn (her defineres inaktivitet av helsemyndighetene som mindre enn 30 minutter moderat fysisk aktivitet hver dag). Og voksne over 18 år er like inaktive i dag som i 2001, avdekker en rapport publisert i The Lancet 5. september 2018.
Så hvordan kan man få de som trenger det mest, til å få lyst til å bli mer fysisk aktive?
Vi som alltid har trent og dyrket fysisk aktivitet, har vansker med å forstå hvorfor ikke alle andre er som oss. Vi betegner gjerne de inaktive som late. Sender ut signaler om at den som ikke kommer seg ut i marka på ski en solfylt februardag, er fortapt.
Mange av oss er født i familier, eller oppvokst i miljøer, der fysisk aktivitet har vært en naturlig ting. Vi hadde en barndom fylt av glede ved å være i bevegelse. Kjente fryd og kjærlighet i møte med naturen. Fikk panikk hvis vi ble syke, og dermed ble nødt til å holde oss innendørs. Men hva med de som aldri kom i gang? Hva er det de forbinder med trening?
De har ikke unngått å se hvem som pryder mediene: De råeste, tynneste og mest muskuløse treningsfolka, med sine treningsprogrammer som glorifiserer høy puls, smerte og slit. Hvor gode forbilder er egentlig dette? Er de egnet til å inspirere – eller skremme – en sofagris som har et aldri så lite ønske om å skaffe seg et mer bevegelig liv?
Døra til treningssentrene er også unødvendig trang. Der skal man helst presse seg så hardt at det gjør vondt. Vi elsker å slite og svette – så fortell oss hvordan vi kan arbeide hardere!, sto det i en epost jeg nylig mottok fra treningssenteret mitt. Men hva med dem som har smerter fra før?
Statistikken er foruroligende: 40 prosent av de som begynner på treningssenter, vil slutte etter kort tid. Det bekrefter administrerende direktør i Stamina trening, Hilde A. Sandvoll sier til Aftenposten, den 2. januar 2017.
Fysioterapeutene Åse Bårdsen og Ellen Thornquist skriver i en kronikk i 2010 (Tidsskrift for den Norske Legeforening) at Et problem med dagens sterke vektlegging av trening, er at det bidrar til selvsentrering – oppmerksomheten vendes mot kropp, utseende og prestasjon. De viser til undersøkelser som sier at om lag halvparten av dem som starter med organisert trening, vil slutte i løpet av relativt kort tid. En viktig grunn er til frafallet er for høy intensitet.
Hovedproblemet ved trening, hevdet de, er at folks fokus på hverdagsaktiviteter lett kan forsvinne – man tror at god helse bare kan oppnås ved å trene. Jeg er fullstendig enig med Bårdsen og Thornquist: Treningseksperter, treningsbloggere og andre treningsfantaster maser altfor mye om prestasjon, regimer, målinger og effekter.
De burde i stedet vært mer opptatt av hva som skaper lyst – og hva som kan være godt nok. Jeg savner en forståelse for det mest opplagte: Man må ha lyst til å trene, for å kunne trene. I hvert fall i lengden.
Jeg tror folk flest liker å være i bevegelse. Jeg tror at mange inaktive egentlig har lyst til å bli aktive. Men jeg tror ikke deres hovedmotivasjon er budskapet om at man blir så forbanna frisk av å trene, får flere leveår og unngår hjerteinfarkt – og at det derfor bare er en bonus når det verker i kroppen.
Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet er opptatt av å få folk til å bevege seg. Hverdagsaktivitet er helsefremmende. Sykling og spaserturer, for eksempel. Hadde dette bare hatt samme status som systematiske, utfordrende treningsprogrammer!
Jeg er veldig enig med Bårdsen og Thornquist, som advarte mot å gjøre fysisk aktivitet til et tema for eksperter. Folk må for all del ikke fratas troen på at det går an å bevege seg uten å ha skaffet seg personlig trener.
Folkens – vi skal ikke nødvendigvis trene, som i trene. Vi skal gjøre bevegelse til noe enkelt og naturlig, som å gå, sykle eller sparke. Jakte på opplevelse og oppdagelse av natur. Den Norske Turistforening har i årevis lagt til rette for slik, ambisjonsløs bevegelse, med lav terskel og mange slags tilbud. Folk som aldri ville ha satt sine bein i et treningssenter, har kunnet møtes og utvikle fellesskap.
Bevege seg kort eller langt? Hurtig eller sakte? Tungt eller lett? Ute eller inne? Alene eller sammen med noen? Tenk etter, og bli bevisst på hva du har lyst til. Vær på jakt etter noe som kan være morsomt å prøve. Et liv i bevegelse. Hvor er magneten, hvor er gleden?
Marit Figenschou, forfatter, foredragsholder helseblogger www.heltsykt.no