Den er for kvinner over hele verden. Den som er like viktig for de som kjemper kampen mot å bruke skaut i Iran, som det er for oss å forsvare våre opparbeidede rettigheter.
Vi som har gått milevis i tog, innhentet tusenvis av underskrifter for å få lov til å bestemme over vår egen kropp.
Vi som har en regjering som har forhandlet bort våre rettigheter for å få større makt. Ved å begynne å spise av abortloven, har regjeringen begynt kampen for større endringer.
Er vi på vei tilbake til nemndene? Vi ser et kvinnesyn i endring. Vi merker det når russelåter, vi merker det når unge gutter, våre sønner, kaller sine klassekamerater horer og prostituerte.
Vi ser det når vi, i et av verdens verdens mest likestilte land, trass mange års kvinnekamp, ikke har likelønn.
Vi ser det dommene faller i domstolene når jenter og kvinner moter seg opp til å anmelde overgrep.
Vi ser det på nyhetene når det rapporteres om voldtekt som våpen i krig over hele verden.
Derfor har vi gitt fredspris til aktivistene som i årevis, i stillhet, har bekjempet resultatene av dette.
Derfor må det mobiliseres over hele landet 8. mars .
Derfor sees vi i togene, de største på flere tiår.