Debatt

Vi har ventet på endringer i Osloskolen

Nå skjønner jeg hvorfor vi har sett så få konkrete endringer. De har jo vært motarbeidet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For noen år siden satt vi i et fellesmøte på min skole i Oslo og hadde besøk av områdedirektøren i Utdanningsetaten. Han gikk gjennom mange tall, og snakket blant annet om å tallfeste mål for elevenes prestasjoner. Jeg forsto ikke helt hva vi skulle gjøre det for, det blir så bra tall som vi og elevene får til. Etter at en av mine tallkyndige kolleger lurte på hva vi skulle bruke tallene til, turte jeg også å spørre: – Er det bare Høyre-politikk, det jaget etter tall og bruken av tall som målenheten på alt vi gjør i skolen? Det kom ikke noe svar, så vidt jeg husker, bare et skjevt smil fra direktøren.

Da det ble byrådsskifte i Oslo for tre år siden, tror jeg vi var ganske mange lærere som tenkte: Endelig! Nå blir det endringer i det meste. Det må det bli, ellers mister den rødgrønne alliansen i rådhuset all troverdighet. Det må bli flytting av fokus, for eksempel fra resultat til prosess, fra karakterjag og konkurranse mellom skolene, til samarbeid og andre ambisjoner for elevene våre enn bare tall.

Vi har ikke merket store forskjeller. Noen signaler om at inntakssystemet til videregående skole skal endres har vi oppfattet, rykter om at noen pålagte prøver skal bli frivillige, snakk om en tillitsreform. Fint, men hva skjer konkret? Så smeller Malkenes-saken i vår, så smeller høsten i gang med stadig mer åpen konflikt mellom byrådet og Utdanningsetaten. Det smeller stadig høyere og tettere, og jeg tenker:

Nå skjønner jeg hvorfor vi har sett så få konkrete endringer. De har jo vært motarbeidet.

Det er ikke mulig å jobbe i osloskolen uten å ha merket hvilken total definisjonsmakt Utdanningsetaten har. Den makten gir de ikke fra seg uten kamp. Samtidig har etaten selvsagt bidratt til profesjonalisering og nivåheving av både undervisning og resultater. Men på et eller annet tidspunkt burde dynamikken blitt jevnere. Skolene, rektorene, mellomlederne, lærerne burde opplevd at de eier sin egen skole, sin egen hverdag, sin egen undervisning og sine egne ambisjoner på elevenes vegne.

Det vi ser nå er en kamp om verdier, og det er selvsagt en kamp om makt. Det er byråden og byrådets kamp for å vise hvem som faktisk sitter med makten. Den politiske, demokratisk valgte makten.

Mer fra: Debatt