Debatt

Vi har glemt å snakke om menn

Du har lov til å være gutt og gå i rosa klær. Du har lov til å mislike sport. Du har lov til å gråte.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I dette innlegget ønsker jeg å separere biologisk og kulturelt kjønn, jeg tar opp problematikken rundt det begrepet amerikanere kaller gender, ikke det biologiske kjønnet (sex).

Likestilling politisk, økonomisk og sosialt har fremhevet kvinners frigjøring. På tross av viktig fremgang rettet mot likhet er det på tide å rette oppmerksomheten mot hvordan kjønnsroller undertrykker og begrenser alle mennesker. Kvinnekampen har fokusert på å kjempe for muligheten til at kvinner kan være flere ting: seksuelt frigjorte, politisk aktive, karrierekvinner, husmødre, feminine og maskuline. Vi har krevet vår plass og kjempet mot fordommer og undertrykkelse i årevis. Vi kjemper fortsatt. Kvinnefrigjøringen blir stadig fremstilt som en bevegelse som er ute etter å ta makt og privilegier fra mennene. Som om bare ett kjønn kan ha frihet og makt av gangen. Men vi er frie sammen eller fanget sammen.

Menn har historisk sett blitt tildelt sin plass og privilegier. Som mann i samfunnet blir du i utdelt økonomisk og politiske fordeler basert på hva du har mellom beina. En mann er forventet å være aggressiv, en lederfigur, bestemt. Han skal være maskulin, sterk og kreve sin respekt. Mannsrollen innebærer forventninger til atferd og egenskaper, og det er lite rom for avvik.

Homofile menn har omdefinert og til tider undergravet den konvensjonelle maskuliniteten. Jeg er stor tilhenger av at mennesker tar plass i offentligheten og gir et ansikt og navn til forskjell og anerledeshet. Synlige forbilder som er sikre på sitt eget uttrykk og identitet er viktig for at mennesker kan se seg i liknende roller og posisjoner. Gode forbilder er de som inspirerer og utfordrer.

Som et eksempel på et godt forbilde som utfordrer kjønnsnormer vil jeg dra frem artisten Kristoffer Cezinando. Sårbar, fantasifull, engasjert, følsom og spørrende. Han utfordrer vår idé om hva en mann hva skal være, ikke minst hva et mannlig forbilde skal være. Videre har vi transrettighetsforkjempere som Christine Jentoft, dragartistgruppen Great Garlic Girls, Luca Dalen Espeseth, Emma Ellingsen, Noah Lindaas, svenske Freja Lindberg og haugevis av andre viktige navn som har stelt seg forrest for å kreve sin plass og stemme. La oss gi dem det. Vi må begynne å lytte.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Du har lov til å være gutt og gå i rosa klær. Du har lov til å mislike sport. Du har lov til å gråte. Du har lov til å være liten og tynn. Du har lov til å bake. Du har lov til å like katter. Du har lov til å bli jævlig forvirret av en verktøykasse. Du har lov til å bruke sminke. Du har lov til å være kjærlig. Du har lov til å unngå en slosskamp. Du har lov til å uttrykke følelsene dine. Du har lov til å like Barbie.

Og vet du hva? Jenter har lov til å ta plass, de har lov til å kaste langt og hardt, de har lov til å ta plass i Forsvaret, de har lov til å spille fotball, de har lov til å være sinte. Det høres kanskje primitivt og unødvendig å nevne det, men det er under ett år siden England Football Association i dokumentet «Considerations for increasing participation in women and girls’ football» foreslo at man skulle oppmuntre jenter til å spille fotball ved å ha fargerike drakter som luktet godt, flere pauser i treningene så jentene fikk tid til å være på sosiale medier og høre på musikk, eller tilby belønninger som klistremerker og andre premier for å møte opp på trening, Jeg vet med meg selv at jeg hadde fortsatt å satse på idrett hvis trenere og idrettsforeninger hadde tatt engasjementet og talentet mitt på alvor.

Vi utfordrer kjønn-stereotyper hele tiden, ikke uten kamp, men dette er vi nødt til å fortsette med bevisst. Vi må finne en ny måte å sosialisere barn. I stedet for å oppmuntre emosjonell styrke og konkurranserettet maskulinitet for gutter, eller omsorgsfulle egenskaper og overfladiske verdier til jenter, må vi imøtekomme deres behov og deres natur så de kan utvikle seg som fullverdige mennesker.

Vi utdeler roller til barn som har begrenset med verktøy til å forstå og ikke minst bekjempe antatte forskjeller mellom kjønn. Tradisjonell, stereotypisk fremstilling av kjønn på TV og i design og markedsføringen av leker, påvirker ikke bare jenter.

I boken «Menn forklarer meg ting¨ skriver Rebecca Solnit: «Hva feiler det mannekjønnet? Det er noe med hvordan maskulinitet fremstilles, om hva som blir berømmet og oppmuntret, og om hvordan forventningene føres videre til unge gutter, som må tas tak i. Vi må utforme nye tanker og idealer omkring maskulinitet og makt.»

Vi har glemt å snakke om menn. Kjønnsroller ble ikke skapt for å passe mennesker, men samfunnet. Kjønnsroller har ikke brydd seg om mennesker sine ønsker eller primære behov.

Vi er alle fanget av en konstruert ide om hva det betyr å være mann og kvinne. Vi klarte å redefinere hva det innebærer å være kvinne, er det på tide at vi gjør det samme med menn? Er det på tide at vi gir plass til de som hverken identifiserer seg med A eller B?

Det er ikke opp til meg å kreve av noen å gi opp sin egen sannhet. Det er ikke uten grunn at mennesker ønsker å kategorisere og sette hverandre i bås. Det er dem og oss. Det er likheter og forskjeller. Det er det kjente og ukjente. Jeg vil bare minne om at det ukjente ikke er farlig. Jeg vil oppfordre dere til å gi anerledeshet litt mer plass. Til å lytte. Det er tross alt bare mennesker som ønsker å bli sett og anerkjent for den de er. Vil ikke alle det?

Mer fra: Debatt