Kjære Jordal. På vegne av Oslo vil jeg takke deg for øyeblikk av glede og for øyeblikk av sorg. For skodde på isen og for plastsmak i ræva. Her har vi vært, vi sportsidioter, vi med skøytedilla, oss hockeyfolk. Men også alle de lett undrende, kanskje hoderystende, som har vært glad i noen sånne og skjønt at det er viktig å dele.
Unger har fulgt foreldre. Faren min har vært med meg. Vi har gått med kamerater, vi har kommet alene. Uansett har du tatt imot oss. Siden 1952, før jeg ble et glimt i min fars øye, var han på Jordal. Sammen med mange av fedrene og mødrene til oss som bor her nå.
Jeg har blitt spurt om mitt største øyeblikk her på Jordal. Jeg har egentlig ikke ett stort øyeblikk, men som Vålerenga-gutt boende på Furuset, så var det vel på midten av åtti-tallet de aller største øyeblikka for meg var. Forventningene bygde seg opp på banen fra Furuset. Møtte folk her. Og når vi var inne på Jordal så var alles øyne rettet mot spiller nummer syv på Furuset. Bjørn «Botta» Skåre. Min gamle fotballkompis Arne Bilkvam, skulle henge rundt ham som et slips i tre perioder. Den forventningen, de kampene og de spillerne. Både gamle fotballspillere, unge gode Tveita-gutter og gutter fra Oslo Øst, har gitt meg uforglemmelige minner her.
Kjære Jordal Amfi, du har sett fantastiske kamper og håpløse kamper. Og du har sett mange, mange timer med trening. Med blåmerker og fall og folk som reiser seg igjen.
Du har sett russetreff og rockefolket og mange forskjellige fester. Du har huset to verdensmesterskap. Du er hjemmet til Kongen og Vålerenga Hockey. Til iskrigere. Men også mange tusen av barn og unge som lærer seg lagsport og kjærlighet til skøyter.
Det er en vemodig tid vi har her nå, jeg vet at mange av dine beste venner har sikret seg minner. Men isen fra deg skal bli lagt på ny. Betongen skal bli ny betong. Og pucken fra den siste kampen her, skal legges i grunnsteinen til nye Jordal.
Oslo trenger deg, Jordal, og når vi river deg i dag er det for å bygge deg på ny. Nye kamper, nye gleder. Vi ses igjen.