Debatt

Vi ere en nasjon

Er nasjonaldagen virkelig en dag for alle barn her i landet?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I morgen skal vi pynte oss, spise is og pølser, gå i tog, rope og heie. Og synge: «Ja, vi elsker dette landet», «17. mai er vi så glad i», «Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter», «Norge i rødt, hvitt og blått» og ikke minst: «Vi ere en nasjon, vi med, vi små en alen lange. Et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.»

De første menneskene kom til Norge ca. 10.000 år f. Kr. Historiebøkene forteller oss at Norge ble samlet til ett rike rundt år 1.000 e. Kr., men kongsemner og høvdinger førte mange kamper seg imellom.

I 1536 ble Norge et lydrike under Danmark. Tiden fra slutten av 1300-tallet til 1814 blir ofte kalt «Danske-tiden» eller «firehundreårsnatten». Så kom 17. mai 1814. Norge fikk sin egen grunnlov der det heter: «Kongeriket Norge er et fritt, uavhengig og udelelig rike.» Samme år måtte vi imidlertid gå i union med Sverige. Vi fikk beholde grunnloven vår, men den 4. november 1814 ble den svenske kongen Carl konge også i Norge.

Helt fram til 1905 var vi i union med Sverige. Da ble det slutt. Vi fikk endelig vår egen konge, rett nok en innvandrer fra Danmark, og ble et eget land.

Kommentar: Barnetog i terrorens tid? Vi har ikke noe valg. (Lars West Johnsen)

Det er friheten vi hyller hver 17. mai. Frihet fra krig og nød og okkupasjon. Gleden over vårt eget land. Vår rettsstat. Men noen har hatt tunge måneder fordi de plutselig ble statsløse. Noen av disse våre minste har, fordi forfedrene muligens snakket usant om sitt opprinnelsesland da de søkte beskyttelse i Norge, blitt slått ned av arvesynden. Arvesynd, peccatum originale (latin), betyr «opprinnelig synd». Fra Bibelen vet vi at denne synden skal stamme fra Adam og Evas syndefall. Arvesynden er altså ikke en konsekvens av personlige handlinger, men blir allikevel personlig fordi den får konsekvenser også for andre.

I Norge straffes barn for feil besteforeldre, eller endog oldeforeldre, gjorde. I februar fikk vi høre at en familie på 12, tre generasjoner som har levd i Norge i 27 år, er norske borgere, de yngste født her i landet, nå har mistet sitt statsborgerskap. Oldefar, som aldri har vært i Norge, var etter sigende ikke statsløs palestiner men hadde fått innvilget jordansk statsborgerskap. Dette forteller familien i Norge at de ikke visste. De vet ikke engang om oldefar selv visste det. Samma det! Ut med dem!

Vi skal selvfølgelig ikke premiere løgnere, men å avdekke dette må gjøres under prosessen med å bli norsk statsborger. De som har løyet for å få statsborgerskap, skal ikke unnslippe straff. Men det er vel vanlig rettspraksis å straffe de skyldige og ikke deres etterkommere? Barna født og oppvokst her i landet skal sendes ut til et land verken de eller foreldrene har noe forhold til? Sorry! 17. mai er visst ikke for dere.

Men så skjer det noe i denne vakre maimåneden vår. Stortinget har bestemt at tilbakekall av statsborgerskap skal behandles av domstolen. Og så har stortingspolitikere innsett det håpløse i arvesyndens makt. Bare Frp-erne vil hegne om arvesynden. Men nå skal altså barn og barnebarn slippe å bli straffet for fedrenes synder. Hurra! roper jeg. Hurra!

Mon tro om tidligere stortingspolitiker Hallgrim Berg også jubler? Knapt nok. I Dagsavisen Fremtiden 20.04 ruller Bergs islamiseringstog videre. Hans sannhetsvitner er en tidligere leder i Algerie, Boumedienne (1932–1978) og den kanskje mer kjente al-Gaddafi (1942–2011) i Libya. Berg er visst opptatt av rullende innretninger. Igjen forteller han oss om visse barnevogners fortreffelighet. For oppi disse ligger jo morgendagens muslimske terrorister. Snikende inn i Europa. Er dette det vi kan kalle snikrasisme?

I morgen kommer et annet tog gjennom by og bygd. Ikke et islameringstog, men et norsk barnetog. Da ikler nok både hr. Berg og jeg oss i våre vakre, norske bunader. Jeg vet ikke hvordan du opplever det, Berg, men jeg nyter å se både de brune, norske barna og de hvite, norske barna, feststemte og jublende glade med norske flagg i hånden. Men så kan noen få dagen sin ødelagt. Som denne hendelsen for noen år siden. Selvopplevd, fremdeles sår å tenke på:

Barnetoget er på vei gjennom Drammens gater. Jublende, syngende, glade barn. Og midt blant disse flotte, norske barna går jeg, læreren deres. Toget blir stående en liten stund, og så kommer de, ordene, høyt og tydelig: «Skal slike gå i vårt 17. mai-tog?» En godt voksen dame med 17. maisløyfe og stor hatt peker på Ali, gutten i min klasse. En smilende, blid gutt, mørk i huden, som altfor tydelig hører ordene og altfor klart ser fingeren som peker rett på han. Smilet slukner. Gutten går videre, lutrygget, med flagget i hånden. Så kommer tårene, og da slutter sangen.

La oss håpe at årets 17. mai, og den neste og den neste og den neste, vil være fri for slike drepende ord. Jeg mener at all ekstremisme, det være seg av religiøs eller politisk art, er nær beslektet, vevd sammen av hatets tråder. Ikke sant, Hallgrim Berg? Det er vel plass i 17. mai-toget også til de brune, norske barna? Eller er de brakt oss hit i barnevogner, for å slåss for et Eurabia?

Menn og damer med (bunad) hatter er som regel all righte folk. Men noen av dem har hatter som skygger for både innsikt og utsyn.

Jeg ønsker dere alle en fargerik 17. mai!

Mer fra: Debatt