Innlegget er skrevet i samarbeid med Ingunn Bjørkhaug (Fafo), Erlend Eidsvik (HiB) og Arve Hansen (SUM) på vegne av Norsk Forening for Utviklingsstudier.
Først må vi rette opp i en ting. Vi er ikke «forskere med bistand som arbeidsområde», men utviklingsforskere. Utviklingsforskningen har som mål å forstå globale og lokale kontekster og prosesser for forandring, bistanden har som overordnet mål å skape forandring. Vi forsker ikke nødvendigvis på bistandsprosjekter (selv om det også hender), men effektiv bistand er avhengig av kunnskapen utviklingsforskningen i inn- og utland genererer. En nytteanalyse av all samfunnsforskning, som Roland foreslår, gir uttrykk for en noe spesiell forståelse av forskningens rolle i samfunnet.
Uansett er vårt hovedargument ikke at «mer penger til deres [vår] forskning vil bedre kvaliteten på bistanden». Det handler ikke om verken eller, men ja takk begge deler. Det er nødvendig med kunnskapsbasert bistand for å kunne drive målrettet bistand, men man setter ikke sårbare grupper opp mot forskning av den grunn. Tvert imot. Penger som blir brukt til bistand er mer effektive dersom man gjør dette basert på solid kunnskap. Som vi skrev i kronikken vår 22. september er det verd å bruke deler av bistandsbudsjettet på anvendt forskning for å korrigere feilrettede prosjekter. Når Roland så ber oss sannsynliggjøre dette gjennom anekdoter, ber vi Roland om å lese tilgjengelige forskningsrapporter.
Et annet argument Roland viser til er at embetsverket ikke alltid har tid til å lese de rapporter som ligger på bordet deres. Det er kanskje riktig. Vi kan ikke kontrollere dette. Samtidig vet vi at mange rådgivere leser rapportene og politikerne deltar på møter der vi legger fram forskningsresultater. Det er summen av kunnskap som er nødvendig for å skape et fagmiljø i Norge. Et eksempel på dette er samarbeidsorganet for kvinner, fred og sikkerhet. Der møtes sivilt samfunn og forskere til dialog med Itenriksdepartementets seksjon for FN-politikk for å dele og drøfte kunnskap med embetsverket. Dette er mulig å gjennomføre fordi det finnes et eksisterende miljø. Gjennom dagens prioriteringer er Norges utviklingsforskning i ferd med å ebbe ut. Regjeringen formidler gjennom sine prioriteringer at de klarer seg godt på egen hånd. Det gir grunn til bekymring.
Vår bekymring, og vårt argument, er at en kraftig nedprioritering av internasjonal utviklingsrelatert forskning er svært uheldig i et stadig mer komplekst og sammensatt verdensbilde. Vi trenger å styrke forskningssamarbeid mellom institusjoner i Nord og Sør for å forstå sammenhenger. Vi trenger å avdekke maktforhold, å analysere pengestrømmer, belyse skatteforhold og ressursfordeling (eller mangel på), analysere konflikter og søke å forstå politiske prosesser, for å nevne noe. Det gir kunnskap for handling. Der bistandspengene treffer er det også et behov for å analysere virkninger og langsiktige konsekvenser, slik man for øvrig ofte gjør på felt der økonomisk innsats settes inn for å sikre målrettet utvikling.
FN har nettopp vedtatt nye bærekraftsmål, og vi trenger absolutt å jobbe nært med kunnskapsmiljøer i Sør i søken etter substans i bærekraftsmålene.
Dette er kunnskap som også vil være til nytte for bistandssektoren, hvor Norfund er en sentral aktør. Slik sett er vi på samme lag, Roland, om enn fra ulike ståsteder.