I 2016 hadde staten brukt 206 millioner kroner på å bekjempe mobbing. Regjeringen har satt av 17 nye millioner i statsbudsjettet i 2019. I fjor ble lovverket strammet inn og skolene ble pålagt aktivitetsplikt, foreldrene fikk innsynsrett og veien til fylkesmannen ble enklere for barn og unge. Det er 16 år siden det første «Manifest mot mobbing» kom. Siden da har barnehager og skoler jobbet med å utarbeide handlingsplaner, øke kompetansen hos personalet og utarbeide ulike tiltak. Men fortsatt den dag i dag er det alt for mange barn og unge som gruer seg til å gå på skolen. Det er alt for mange barn og unge som opplever ondskapsfulle blikk, sårende kommentarer, fysisk mobbing eller digital mobbing. Eller det kanskje verste av alt. De blir systematisk ignorert. Som en ungdom jeg snakket med oppsummerte hverdagen sin: Det utgjør ingen forskjell om jeg er tilstede eller ikke. Når jeg kommer inn i klasserommet er det ingen som sier hei eller snur seg. Jeg er luft.
Thorkildsen: Alle snakker om tidlig innsats. Hva slags innsats?
Disse pengene og tiltakene har jeg sett på som viktige og nyttige, selv om resultatene så langt har uteblitt så har jeg hele tiden hatt troen på at det skal snu. Men lørdag morgen skjedde det noe som fikk meg til å tvile. En rolig morgen med kaffe og oppdatering av siste nytt på sosiale medier sørget for at både humøret og håpet snudde. En kamerat hadde delt en nyhetssak der KrFU – lederen ble intervjuet om fredagens begivenheter i partiet. En sak jeg vanligvis ikke ville ha klikket meg inn på men jeg la merke til at det var ikke bare likes under, det var både triste fjes og sinna fjes. Det vakte min nysgjerrighet, særlig de sinna fjesene. I min godtroenhet så tenkte jeg at noen hadde trykket feil for hvem er det vel som kan være sint på en samfunnsengasjert, ansvarsfull 18 – åring som leder et ungdomsparti i demokratiet Norge. Jeg ble sittende og lese kommentarfeltet, og kaffen smakte surere og surere. Jeg skal innrømme at det er ikke så ofte jeg leser kommentarfelt og sånn sett så er jeg sikkert både naiv og uerfaren. Men dette var drøyt! Det var ren trakassering, sjikanering og mobbing. Det ble brukt personkarakteristikker som ikke hører noen steds hjemme. Det var grove angrep, beskyldninger og latterliggjøring. Mot en 18 – åring? Flere uttalte seg veldig krast og direkte hånlig om bestefaren hans og deres relasjon. Skal et barnebarn stå til rette for besteforeldrene sine? Hvor langt ut i arverekken må vi før man kan få slippe det ansvaret?
Mobbing: Elevene trenger voksne forbilder som ikke samtykker til maktmisbruk
Kan vi flytte de 17 millionene i statsbudsjettet for 2019 over fra skoler og barnehager til voksenopplæring? Gjerne obligatorisk. Vi vet at voksne er de viktigste rollemodellene for barn. Hvordan vi omtaler andre mennesker er med på å lære våre barn hvordan de kan snakke om andre. Vi som voksne legitimerer holdninger, non – verbalt og verbalt språk og atferd hos barna. Det spørs om det hjelper med alle handlingsplaner, mobbeombud og millioner til skolene hvis voksne fortsetter å sjikanere andre mennesker. Kan vi bruke de 17 millionene til å lære voksne å skille mellom sak og person, til å være uenig uten å være ufin, til å være gode rollemodeller for alle barn og unge?
Litt mindre naiv og noen erfaringer rikere så skal jeg avslutningsvis komme kommentarfeltet i forkjøpet. Nei, jeg stemmer ikke KrF. Nei, jeg kjenner ikke KrFU – lederen. Men jeg kjenner alt for mange barn og unge som våkner om natten fordi de har vondt i magen på grunn av noe som skjedde på skolen / i barnehagen dagen før. Jeg kjenner alt for mange barn og unge som gruer seg til friminuttene. Jeg kjenner alt for mange barn og unge som har blitt vant til å bli kalt «hore» eller «homo» eller å bli ignorert av andre. Alt for mange.