Arbeidet med trontalen er ikke enkelt. Formen er spesiell. Talen skal leses av Kongen. Tiden er knapp. Den skal formidle regjeringens arbeidsplan for det neste året. Både mål og prosjekter.
Jeg husker arbeidet med denne talen fra vår tid i regjering. Vi hadde mange runder med ulike innspill fra statsrådene tidlig på høsten. Det måtte kuttes og spisses for å få med de viktigste målene og hva regjeringen ville gjøre for å nå dem.
Arne Strand: Et politisk jordskjelv er på gang
Årets trontale tok utgangspunkt i hovedutfordringene regjeringen arbeider med. Jeg tror ikke mange i Stortinget vil si seg uenig i målene; om at Norge skal arbeide med omstilling, klima, eldre, inkludering, internasjonal solidaritet og fattigdomsbekjempelse.
Trontalen: KrF strid preget åpning av Stortinget
Men talen hadde to grunnleggende svakheter: Den ga på flere områder en beskrivelse av Norge slik regjeringen ønsker å se den, ikke slik hverdagen oppfattes av mange nordmenn. Den var påfallende svak i formidlingen av hva regjeringen konkret tenker å gjøre for å nå sine mål, hvordan vi som felleskap skal lykkes. Framfor lansering av nye ambisjoner og nødvendige reformer handlet det om at regjeringen skal revidere planer, videreføre arbeid som alt er igangsatt eller utrede mer. I stedet for å ta grep for å få mislykkede reformer på skinner, ble de omtalt som om de fungerer etter hensikten. Langt fra den faktiske virkeligheten.
I fjorårets trontale slo regjeringen fast at «i Norge har vi små forskjeller». I årets trontale sa regjeringen at «regjeringens mål er et samfunn med små forskjeller». Det som var en kvalitet ved Norge i fjor, er blitt til et mål vi skal nå i år. Kanskje ligger det en erkjennelse her. Det krever hardt arbeid på bred front for å bekjempe forskjeller, også i Norge. Nå øker ulikhetene, og regjeringens politikk forsterker utviklingen.
For å ta ett eksempel: Tallmateriale fra SSB viser at folk med de 10 prosent laveste inntektene har 1,6 prosent lavere lønn i dag enn i 2008. Folk med de 10 prosent høyeste inntektene har hatt en reallønnsøkning på over 10 prosent. Om tre uker har Kirkens Bymisjon ansvaret for årets TV-aksjon. De deler med oss at over 100.000 barn lever i familier med dårlig råd. At om lag 150.000 mennesker i Norge har opplevd å ikke ha nok å spise det siste året. Fattigdommen har økt siden høyreregjeringen tok over. Den truer med å bite seg fast.
Vi er enige i norsk politikk om at flest mulig skal være i arbeid. Det er påfallende at regjeringen ikke nevner at andelen kvinner og menn i arbeid har falt helt siden finanskrisen. Andelen menn mellom 25 og 55 år som jobber, har gått fra toppen av listen i Europa til under middels. Det er et varsku for den norske modellen. I tillegg har andelen av oss som er organisert i en fagforening, falt til under 50 prosent. I Jeløya-erklæringen står det at man «anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet». Vi høster langt på vei som vi sår.
Vi trenger et krafttak for å sikre orden i arbeidslivet vårt. Det sa trontalen ingenting om: Flere faste, hele stillinger. Mindre midlertidighet. Ordnede lønns- og arbeidsvilkår.
Også i klimasaken trengs en mer aktiv politikk enn det regjeringen legger opp til. Mens isen smelter, havet stiger og oversvømmelser fører til enorme ødeleggelser, ser vi en regjering som venter på EU og nye kjøreregler for hvordan landene skal følge opp Paris-avtalen. Det er riktig at klimautfordringen må løses gjennom europeisk og internasjonalt samarbeid. Men vi trenger ikke vente for å ta aktive grep hjemme.
Forpliktelsen er klar: Norge skal redusere utslippene med 40 % innen 2030. I 2050 skal vi slippe ut 80–90 % mindre CO2 enn i dag. Samtidig skal vi beholde et sterkt fellesskap med velstand og trygg velferd. Det skal vi klare ved å bruke en norsk vinneroppskrift i møte med omstillinger: Satse på sterke fellesskap. Vi skal satse målrettet på norske kompetansemiljøer slik vi gjorde med oljen. Vi kan peke på noen næringer som vi skal løfte, og som kan være med oss inn i nullutslippssamfunnet. Vi tåler større endringer, tar større risiko og lærer bedre når vi er trygge. Bare med en sterk arbeidsmiljølov og sterke parter vil vi komme igjennom den store omstillingen med nye, grønne, gode jobber i den andre enden.
Et annet eksempel der regjeringen hoppet bukk over de virkelige utfordringene, var i omtalen av politireformen. Regjeringen skriver at den såkalte nærpolitireformen «bedrer evnen til å hindre kriminalitet og verne om ofrene». Beskrivelsen henger dårlig sammen med den fortvilelsen vi møter rundt omkring i Norge over at straffesaker med kjent gjerningsmann blir liggende – og henlagt, at lensmannskontor og politistasjoner mangler folk til å løse kjerneoppdraget, eller at politidistriktene går i minus. Det er vanskelig å se hvordan dette «verner om ofrene».
Det er ingen som forventer en tale like fengslende som Obamas når de møter opp på Stortingets første dag. Jeg vet av erfaring hvor vanskelig det er å formulere en god trontale med konkret innhold. Likevel bør vi kunne forvente mer av regjeringen enn at den ramser opp ukontroversielle mål for samfunnsutviklingen – og i hvert fall når målene er umulige å oppnå med mer høyrepolitikk.