Noen sammenslåinger ser klokere ut enn andre. I et par tiår har fylkespolitikerne i Vestlandsrådet snakket om en ferjefri rute på Vestlandet, en kyststamvei som binder Stavanger, Haugesund og Bergen sammen – og gjerne ender i Trondheim. Strekningen Stavanger-Ålesund inneholder Norges vakreste fjell og fjorder, men kjøretiden på minst ti timer mellom de to byene gjør Vestlandet spektakulært for turister med god tid, men som en region der det samarbeides om kultur, næringsliv, utdanning? Nei.
I stedet er deler av Vestlandet smittet av forsøk på å lage skillelinjer som ikke fantes der tidligere, på å slå sammen to fylker som skal gis navnet til det som i dag er en hel landsdel. Klokt nok har kommunalminister Monica Mæland (H) tiet om regjeringens syn på den store vestlandskrangelen. Sogn og Fjordane og Hordaland skal bli ett fylke, Møre og Romsdal ville ikke engang snakke med naboene om sammenslåing, mens Rogaland sa nei etter å ha blitt med på de innledende forhandlingene. Stavangers iboende frykt for å bli underlagt imperialistiske bergensere og ulne svar på spørsmål om hvilke oppgaver et så stort fylke egentlig skal utføre, var nok til å bremse rogalendingene. Sp raser, den raskt voksende reiselivsnæringen i Rogaland er i opprør. En samlet og vital region i vest som balanserer Oslo ville ha vært en fordel for hele landet. I stedet forfalt debatten om regionen, den kritiske masse og stans av hjerne- og kapitalflukt til å dreie seg om primitiv identitetspolitikk.
Det er aldri pent – og innimellom direkte farlig – når politikere graver fram historisk storhet for å låne stråleglans til egen politikk. Fylkespolitikerne i Sogn og Fjordane og Hordaland samlet seg i Gulen – Gulatings fødested – og erklærte at de to fylkene skulle hete Vestlandet. Det ligger storhetstankegang og historieforfalskning bak navnetyveriet, og hva blir igjen hvis bergensere og førdianere rapper Vestlandet? Hvilken landsdel skal Møre og Romsdal og Rogaland tilhøre? Restlandet? Rest-Vestlandet? Kompromisset som er foreslått av Hordaland og Sogn og Fjordane består i å kutte to bokstaver, slik at den nye konstruksjonen kan hete «Vestland». Med andre ord like naturlig som å kalle den nye fylkeshovedstaden i «Vestland» for «Berg».
Historien om Vestlandet følger mange løp. Professoren og biskopen Erik Pontoppidan var en av de første til å skille mellom øst og vest. Senere skulle Eilert Sundt, Norges første sosiolog, trekke grensen mellom austmenn og nordmenn ved Egersund. William Thrane omtalte Christiansand stift med Agder, Rogaland og det indre av Telemark som det vestenfjeldske, mens grunnlovsfar Christian Magnus Falsen i 1822 brukte Vestlandet om Agder og Jæren. Dagens definisjon av Vestlandet og vestlending ble skapt av språkbyggeren Ivar Aasen fra Ørsta, for øvrig sentralt plassert i det ene av to utdefinerte fylker. Selv om forfatterne Vilhelm Krag og Gabriel Scott lanserte Sørlandet som en landsdel på begynnelsen av 1900-tallet, hang det vestlandske rester igjen i sør i flere tiår. Vestlandske Tidende kom ut i Arendal fram til 1966 (navneskiftet var selvsagt til Sørlandske Tidende), det som i dag er Sørlandsbanen fra Oslo til Stavanger het Vestlandsbanen, og Vestlandske hovedvei begynte ved Stathelle i Telemark. Vestlandet har flyttet seg mange ganger de siste 200 årene, men uten å krympe ned til to fylker. Ikke før nå.
Øresundsbroen har bundet Sverige og Danmark, Skåne og Sjælland, Malmö og København sammen fra år 2000. Fra 2025 vil Rogfast bli første etappe i forsøket på å minske gapet mellom Stavanger og Bergen, en avstand som blir enda mindre hvis Hordfast mellom Stord og Os bygges. Her ligger mye av paradokset i den hete debatten om Vestlandet. Professor Victor Norman har stått ved sitt kateter i årevis og vist til den kritiske masse, eller hvordan Vestlandet bør knyttes tettere sammen i felles bo- og arbeidsregioner slik at gode hoder får gode jobber. Hvordan Vestlandets to universiteter (Øresundsregionen har 15) kunne ha samarbeidet, de om lag 26.000 universitetsstudentene i de to byene (120.000 av samme sort i Øresundsregionen) og hundrevis av bedrifter kunne ha trukket i samme retning. Vi får heller megautgaven av norsk bygdekrangel der det kjempes om lokalisering av fylkesmenn og skolekontorer.
I «Broen» suser politietterforskerne Saga Norén og Henrik Sabroe fram og tilbake over Øresundsbroen i en grønnbrun Porsche 911 på jakt etter grenseløse mordere. Den politiske thrilleren «Tunnelene» har derimot laber framdrift, et plott som minner om en fogderistrid i Sogn og Fjordane og et manus som får Saga Noréns monotoni til å blekne.