I Dagsavisen den 15. desember skriver Siri Welhaven, en beboer i det nå rivningstruede Hausmanns gate 40 en fortvilt kronikk om at gården hun bor i nå er solgt av Oslokommune til Urbanium ved Espen Pay. En eiendom Pay påstår skal utvikles i tråd med intensjonene i reguleringsplanen for kulturhuset Hausmania og Hauskvartalet for øvrig, som et «byøkologisk» kvartal. Men vel å merke etter at beboerne i Hausmanns gate 40 er kastet ut og huset revet! Her skal altså et idealistisk, inkluderende, ikke- kommersielt og kreativt miljø, ja her skal en hel økologi hives på gata, for at en profilert eiendomsspekulants definisjon av begrepet «byøkologi» skal få flytte inn!?
Espen Pay ble delvis herostratisk berømt da han midt i Sørenga-salget i 2008 gikk fra å være administrerende direktør i det kommunale HAV Eiendom, som stod for salget av eiendommene, til å bli daglig leder i utviklingsselskapet Sørenga Utvikling. Fremdeles stusser noen over hvordan en slik rolleblanding kunne være mulig.
Når politikere i alle fall taler varmt om å innlemme flere «slitere» fra økonomiske, psykososiale og andre utsatte posisjoner inn i fellesskapet, skal man altså røske opp med røttene de få spirer som virkelig kunne bidratt til en slik utvikling, ved at initiativet overlates til hva jeg vil kalle en fellesskapsavvikler. En som minst av alt kan betraktes som en samfunnsgavnlig eiendomsutvikler.
Jeg har selv vært såkalt «boligokkupant» på syttitallet, som arkitektstudent i regi av daværende Fredensborg Strøksforening. Vi tok oss inn i og bebodde et gammelt trehus i Fredensborgveien 1, vis-à-vis hva jeg kaller «Deichman-arkaden», der Oslo kommune en gang hadde planer om å bygge på biblioteket, og derfor ervervet hele husrekka, som isteden ble stående og forfalle i tiår etter tiår.
Og lenge har jeg tenkt at begrepet «husokkupant» er svært problematisk, for det konnoterer på et vis at man som husløs «tar seg til rette», når det man egentlig gjør vel heller er å ta sin rett.
I alle fall, hvis man er så naiv at man innbiller seg retten til rimelig sted å bo, og ser med aktiv skepsis på at brukbare hus står tomme i årevis og misligholdes bevisst, til de blir ubrukbare og kan rives. Er det ikke gårdeieren som er den egentlige husokkupanten da? Han som nekter alle andre å bebo sitt avstengte husvære enn si egen våte drøm, den om å tjene gode penger på nybygg og salg?
I dette tilfellet er det i alle fall Espen Pay som er piraten. Det er han som seiler under røverflagg her, ikke de som flyttet inn i Husmanns gate 40 alt i 1999, og har lagt ned tusenvis av arbeidstimer på å rehabilitere og organisere hva de nå kaller «Arbeids- og bokollektivet Vestbredden», mens fellesskapsavvikleren vifter med honnørord som byøkologi, for lettere å kunne rive og å reise lukrative prosjekter for seg selv.
For er det god byøkologi å rive et fullt brukbart og idealistisk vedlikeholdt bygg som dette? Når støvskyen etter rivningen har lagt seg, og miljøregnskap og andre regnskap er gjort opp, vil hjertene hamre og hjernene jamre: Nei, det er elendig byøkologi! Det er elendig bypsykologi! Det er elendig bypsykiatri! Det er rett og slett elendig bypolitikk! Og god økonomi? Det er det ikke for andre enn utbygger Espen Pay.
«Å selge et hus som er okkupert var ikke å forvente av en rødgrønn byregjering. Det er høyrepolitikk slik vi husker det fra åttitallet», sier Joakim Skajaa i Eriksen Skajaa Arkitekter, et kontor som har vært engasjert i utviklingen av kvartalet på de nåværende beboernes og brukernes premisser.
At noe er råttent i pengebyen Oslo, det vet ikke minst ubemidlet og boligsøkende ungdom i dag, og hvis ulikhetene øker ytterligere, tror jeg ikke det nytter å fortsette å brennemerke all kommende aktivisme og berettiget aggresjon som «uansvarlige husokkupasjoner» eller som «farlig populisme».
Vi har et godt idiom på norsk, nemlig begrepet «sunt bondevett». Vi har dessverre ikke noe begrep som «sunt byvett». Men kanskje det rødgrønne byrådet kunne gjøre seg fortjent til det? Er det ikke på tide at byrådet nå virkelig viser hva de er rødgrønne for? At MDG viser hva de er grønne for, mer enn å hugge fine gamle trær for å få fram sykkelstier, og litt mer enn å vise rørende omsorg for velbeslåtte el-bileiere? Og, ikke minst; er det ikke på høy tid at Arbeiderpartiet endelig viser hva de er røde for?
M.a.o: At byrådet går sammen om å oppfordre Espen Pay til å følge opp de byøkologiske intensjonene med Hausmanns gate 40 med annet enn tomme fakter.
For Espen Pay har penger nok, han er god for millioner, men han har et noe frynsete rykte. Nå har han imidlertid sjansen til å vise julenissetakter, ved å gi noe tilbake til denne byen han har tjent så mye penger på. Pay, is time to pay back! Gi Hausmanns gate 40 tilbake til Oslo kommune, så kan byrådet «ta det derfra». Hvilket bør bety at «Vestbredden» får stå, med beboerne i.