Sist gang vi deltok var for seksten år siden – et mesterskap som markerte slutten på Norges glansdager i fotball.
For meg er det en spiller som mer enn noen annen står som et symbol for den perioden: Øyvind Leonhardsen, som ble kjent for å være «best uten ball». Når det gikk dårlig, var begrepet en skyteskive for alt som var galt med norsk fotball: for dårlige tekniske ferdigheter og manglende kreativitet forover. Men når det gikk bra – og det gjorde det stort sett gjennom 90-tallet – var det noe vi skrøt av. La bare brasilianere være best med ball! De var ingenting mot Leo!
Best uten ball var ikke bare et halmstrå for manglende tekniske ferdigheter: Det var en innsikt i at den som fører spillet, bare sjelden er bedre enn medspillerne gjør ham. De må løpe til posisjoner der ballfører kan nå dem med pasninger.
Og den innsikten gjelder ikke bare for fotball, men også for politikken. Selvsagt må regjeringspartiene, som fører spillet, få mye av ansvaret for politikken. Men i et land som så ofte har mindretallsregjeringer, og som selv i perioder med flertallsregjeringer ofte har nytte av bredere forlik, spiller det en stor rolle hvordan de partiene som for tiden ikke har ballen, men som i stedet er i opposisjon, oppfører seg.
Spørsmålet er altså, naturlig nok, hva Arbeiderpartiet kan lære av Drillos. Og svaret er at det er mye. Arbeiderpartiet fremstår ofte som ganske gode med ball, i regjering, særlig når de ikke er bundet opp av SV: Da fører partiet en i hovedsak ansvarlig økonomisk politikk, og responderer nokså kjapt på det som skjer på bakken.
Men når Arbeiderpartiet er i regjering, viser ofte resten av Stortinget seg som brukelige lagspillere. Om landet trenger en innstramning i asylpolitikken, som man gjorde i 2009, får Arbeiderpartiet støtte til det, selv om innstramningene ikke i detalj er like som opposisjonspartienes standpunkter. De løper til nye posisjoner, og vi får til en gjennombruddspasning. Om landet trenger en pensjonsreform, får Arbeiderpartiet støtte til det, selv om den er langt fra ideell sett med borgerlige øyne. Høyre er, som Øyvind Leonhardsen, ganske gode uten ball.
Men når Arbeiderpartiet er uten ball, i opposisjon, ser det annerledes ut. Ikke minst er det blitt tydelig under Jonas Gahr Støre. Når landet trenger innstramninger i asylpolitikken, er partiet først for, så mot, litt avhengig av indre fraksjonsvirksomhet i partiet. Når skolen ber om en fraværsgrense, er partiet først for, så mot, for å ivareta AUF, så halvveis for igjen. Arbeiderpartiet er for en flyseteavgift, men når pasningen kommer, gidder partiet ikke å løpe tre meter på banen for å ta den imot. Partiet fremstår som en spiss med primadonna-nykker, som ikke gidder å nikke ballen i mål hvis det kan rufse til frisyren. Og det gjelder også selv om det i for eksempel asylsaken gjerne kan innvendes at Fremskrittspartiet kunne vært noe mer fleksible med pasningsfoten.
I Høyre-kretser har frustrasjonen over Arbeiderpartiets spill uten ball vært der lenge, og i hvert fall siden Gro Harlem Brundtland felte Kåre Willochs regjering ved å stemme mot en bensinavgift de var for. Opplevelsen er at Arbeiderpartiet sliter med å være for ethvert forslag som ikke er fremmet av partiet selv. Det siste halvåret er den følelsen kommet sterkt tilbake. Alt er ikke ravnsvart: Arbeiderpartiet har for eksempel blitt med på skatteforlik. Men tendensen vi har sett under Jonas Gahr Støre, er at Arbeiderpartiet er blitt vel så glade i å påføre regjeringen nederlag, som å være med på å lose gjennom politikk. Arbeiderpartiet er blitt verst uten ball.
Én av grunnene til at Norge er et så vellykket samfunn, er at vi har klart å begrense de politiske spenningene i samfunnet, og at Stortinget har klart å skape en form for konsensus om viktige politiske grep. Det bør ikke være til hinder for krass debatt, eller for politiske endringer når vi bytter ballfører etter valg. Men det er en politisk dyd å ha landets beste for øyet også i opposisjon. Det handler ikke om å spille regjeringen god, men om å løfte hele det norske laget.
Noen vil kanskje reagere på metaforen: De vil se opposisjonen ikke som medspillere som må finne gode posisjoner på banen for at spillet skal kunne flyttes fremover, men som motspillere som skal prøve å hindre gjennombrudd. Men da havner vi i den situasjonen vi har sett i USA i flere år: Total stillstand i kongressen, hvor ingen baller går i noen retning. For det er begrenset hvor mye eget spill en opposisjon kan by på. Hvis opposisjonen ser det som sin rolle bare å si nei til alle forslag som ikke er deres egne, er det ikke først og fremst regjeringen, men hele landet som må lide for det.
La gjerne Brasil ha de mest briljante regjeringssjefene. Det kan gå bra, som under president Lula. Men det kan også gå som det er gått med president Dilma Rousseff. Hun har vært en karismatisk spiller, men ikke noen lagspiller, og opposisjonen har gjort hva de kan ikke for å få gode politiske resultater, men for å avsette henne.
Norge har ingen Lula, ingen Rousseff, og slettes ingen Pelé, Ronaldinho eller Neymar. De få gangene vi får frem et talent, som Martin Ødegaard, går det oftest galt, det også. Til gjengjeld har vi Øyvind Leonhardsen. Det er det vi må dyrke. Hvis Norge ikke klarer å være best uten ball, kommer vi ikke til EM. Hverken i fotballen eller i politikken.