«Jeg mener faktisk vi er i samme båt, om vi befinner oss i Asia, Afrika, Europa eller i transitt over Middelhavet,» skriver Maren Sæbø. FOTO: ANGELOS TZORTZINIS/NTB SCANPIX

«Jeg mener faktisk vi er i samme båt, om vi befinner oss i Asia, Afrika, Europa eller i transitt over Middelhavet,» skriver Maren Sæbø. FOTO: ANGELOS TZORTZINIS/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

07-08-2017

Verdiløse menn og kvinner

Politikerne kappes om å definere norske verdier, i strid med sentrale verdier for enkelte av oss.

Sommeren er på hell når politikerne konkurrerer om å definere våre felles verdier, og krangler om hvem som truer dem. Kulturminister Linda Hofstad Helleland følger opp «julebrevet», der hun ikoniserte brunost og skigåing, med formaning om å være stolt av det norske, hva nå det måtte være. Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe peker ut oss gudløse som trussel, integreringsminister Sylvi Listhaug er uenig og peker på innvandrere, eller kanskje spesielt de av dem som er muslimer. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik kontrer med å trekke opp høyresida som trussel mot hele den norske modellen.

Det er altså snart valg. Og det er åpenbart at en del av disse politikerne ikke vil ha min stemme. Jeg er ateist, kan ikke gå på ski, er ikke spesielt glad i vafler, kan ikke fordra brunost og forundres over politikernes statiske syn på kultur. Men det betyr ikke at jeg er verdiløs, det betyr ikke, som kulturministeren sa om sine kritikere, at jeg er verdinøytral eller ikke kan føle en viss stolthet over mine verdier. Jeg står trygt, mener jeg, i en tradisjon der menneskets rettigheter og muligheter er sentrale, der nettopp det at du er menneske gir deg disse rettighetene og mulighetene. Ikke hvorvidt du liker å se skirenn på TV, eller sender ungene til gudstjeneste. Vafler og kors er symboler, grunnleggende menneskerettigheter er ikke det. Jeg må legge til at det er helt i orden at noen spiser vafler eller bærer kors, men da må man kunne forvente at vi som ikke gjør noen av disse tingene også respekteres for det.

Det er nemlig det helt sentrale i mitt verdisyn. Menneskerettserklæringen fra 1948 hadde selvsagt en forhistorie – den tok opp i seg to blodige verdenskriger, den tok opp i seg århundrer med slaveri og kolonialisme. Den ble et verktøy mot det siste. Det er på moten å hevde at de universelle menneskerettighetene er et europeisk produkt, plantet i en idétradisjon som også ga oss den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og den franske Erklæringen om mennesket og borgernes rettigheter (1789). Men menneskerettighetene slik vi kjenner dem i dag ville ikke vært det de var om ikke bidragene kom fra en større del av verden. I det tjuende århundre ble våre ideer rundt menneskerettigheter formet av blant annet Gandhis kamp mot det britiske kolonistyret i India, borgerrettskampen i USA og kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Menneskerettighetserklæringen er kanskje skrevet ned, slik religiøse tekster også er det. Men det er bruken av slike tekster som former dem. Og bevisstheten rundt dem er ofte større der man har måttet kjempe for dem.

Mine verdier er helt klart formet av en oppvekst litt her og der, og nærkontakt med samfunn hvor rettigheter var langt fra så selvsagt som hjemme på knatten. Jeg bodde noen år i Sør-Afrika. De har sin egen menneskerettserklæring, freedom charter, fra 1955. Den sto sterkt i en befolkning som hadde opplevd reell undertrykking. Denne erklæringen var programerklæringen for kampen mot raseskillet. Den understreker menneskets likhet i deres forskjellighet. Etter 1994 ble den tatt opp i den sørafrikanske grunnloven. Den var banebrytende, blant annet i synet på homofile på kontinentet.

For sørafrikanere er menneskerettighetene en sørafrikansk verdi, og en fortsatt levende tradisjon. Man kan si mye om utdanningssystemet i Sør-Afrika. Mye er ikke som det skal være, men et religionsfag hvor en religion er viktigere enn de andre er utenkelig. Det strider med deres oppfatning av trosfrihet. I Norge, derimot, har vi satt en religion over de andre. KRL-faget, innført i 1997, ble kritisert av FNs menneskerettskomité, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fant det sågar i strid med menneskerettighetene. Det tok ikke nok hensyn til foreldrenes religiøse eller filosofiske overbevisning. KRL ble dermed til RLE, før K’en ble gjeninnført i 2015. For noen av politikerne i sensommerens verdidebatt er dette ikke bare et spørsmål om bokstaver, det er en sentral norsk verdikamp. Deres definisjon på norske verdier er altså i direkte strid med det som er mine verdier, og mine innvendinger mot religionsfaget er plutselig en trussel mot selve nasjonens samhold.

Det samme er visst en annen verdi jeg setter høyt, nemlig det universelle i menneskerettighetene. Jeg mener faktisk vi er i samme båt, om vi befinner oss i Asia, Afrika, Europa eller i transitt over Middelhavet. Denne for meg sentrale verdien er stadig under angrep fra en annen av sommerens verdidebattanter, nemlig ministeren med ansvar for integrering, Sylvi Listhaug. Verden er i vanskeligheter. Krig og press på ressurser skaper et rekordhøyt antall flyktninger i verden. Noen av disse reiser nordover og vestover. Det må gjøres noe i alle ledd for å stoppe lidelsene. Men noen ber oss altså om å la være, noen mener det er naivt å gjøre annet enn å bygge murene rundt vårt eget land høyere. Dette bryter med noen helt sentrale verdier hos meg. Det gjør vondt, langt inn i hjerterota.

Kulturministeren ville vi skulle være bevisste og stolte over våre verdier. I fellesskap har de tre nevnte verdidebattanter for så vidt framprovosert både økt bevissthet og stolthet hos meg. Jeg vet hva jeg setter pris på med Norge, og hva jeg vil kjempe for. Det er ikke nødvendigvis vafler.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!