I går hadde vi barnefri, kona og jeg. Det er fjerde gang vi benytter muligheten til å se «Verdiløse menn», musikalen basert på musikken til Jokke og Valentinerne. Hun er på teater, jeg på rockekonsert, mens vi sitter ved siden av hverandre på Nationaltheatret og lytter til musikken og hører det samme budskapet. Musikalen har gått for fulle hus siden 2008. Joachim Nielsens ord huskes fortsatt av en hel generasjon.
Vi som ble døpt dessertgenerasjonen skråler med om at vi er gutta som har opplevd alt og at vi ikke trenger å oppleve noe mer, men strengt tatt føler få av oss at vi har sett nok av verden om vi bare har sett Køben og London, slik Jokke slo fast i den legendariske låten «Gutta». Vi forventer mye av livet, mer enn generasjonene før oss. Høyere utdanning, mer materiell luksus, reiser, penger og frihet. Det er tøft og brutalt å falle utenfor disse normene. Joachim Nielsen tilhørte på mange måter begge ender av den sosiale skalaen. På den ene siden en respektert rockestjerne, på den andre siden en sliten narkoman.
Det slår meg at Jokkes følelser, tydelig skildret gjennom hans sanger om å føle seg verdiløs i møte med det øvrige samfunnet, dessverre treffer flere i dag. Jeg mistenker at Dagbladets John Olav Egeland traff veldig godt da han beskrev det han kalte elitenes selvmord i en kommentar sist helg. Egeland skrev om mennesker som ikke lenger føler seg likeverdige med andre, de som ikke behandles som likemenn. Og han skrev slett ikke om narkomane.
«Vil du vite hva som utløser politiske endringer i dette landet, start med å snakke med dem som sitter i kassa på supermarkedet, som ordner køen på legevakta, betjener såkalte servicetelefoner eller som må håndtere stans i tog- eller flytrafikken. Eller ta en tur på bygda der folk jobber med jorda eller i skogen. (…) Alle disse har i prinsippet likhet for loven. Vi forsøker å late som det også finnes en slags økonomisk likhet – i hvert fall utjevning. Men på ett punkt er det et skrikende underskudd: Likhet når det gjelder respekt», fastslo Egeland.
Derfor er sannheten at vi tåler å lytte til Joachim Nielsens dystre sangtekster igjen og igjen og at vi nå bør la ordene i «Verdiløse menn» treffe flere enn Jokke kanskje tenkte på da han skrev. Slik som dette bør nemlig ingen ha det: «Vi er altfor normale, lite globale, uoriginale. Når vi åpner kjeften, begynner folk å gjespe, blikk begynner å flakke». (…) «Vi blir aldri innvidd i de innviddes gjeng, de lukter oss på avstand, vi er verdiløse menn». God fredag!