Når vi blir gamle ønsker vi oss god og verdig omsorg. Jeg har erfart at dagens sykehjem har problemer med å oppfylle dette. De eldre er nå sykere og mer demente enn før. Hvis de i det hele tatt får fast plass. Mange lider unødvendig av mangel på nok fagutdannet personale. For å ivareta pasientsikkerheten er det derfor behov for flere ansatte med kunnskap om de eldres behov, sykdommer, demens, ernæring, sosial kontakt og pleie. Det er ikke riktig å lene seg på sterke pårørende for å få gitt god og anstendig omsorg.
I det siste har flere velfungerende sykehjem i Oslo blitt nedlagt og de gamle drevet bort fra sine «hjem.» Jeg vil fortelle om konsekvensene dette fikk for mor som var i palliativ fase da hun ble flyttet fra «sitt» sykehjem.
Mors historie
I fem år bodde min mor på et lite, koselig og veldrevet sykehjem i Oslo.
Hun var sykehjemmets maskot. Hun deklamerte dikt, og hadde et lyst sinn til tross for aldersdemens. Selv om hun var nesten blind og hørte dårlig, var hun likevel positiv og glad. Likte å pynte seg, var sosial og hadde en vidunderlig sans for humor. Med tre døtre som fulgte tett opp, hadde hun det trygt og godt. Vi var alle fornøyde.
Det siste året forfalt sykehjemmet. Mange pårørende klaget, men lite ble gjort. Rykter begynte å gå om at sykehjemmet skulle legges ned og det var stor frustrasjon blant de ansatte. Mange ville miste jobbene. Bemanningen ble dårligere, aktivitetsleder sluttet. Motivasjonen og fokuset på pasientene ble mindre. Mor kunne bli sittende på dagligstuen timer i strekk med bare TV som selskap. Hun verken så eller hørte hva som foregikk der. Aktiviteter og stimuli besto etter hvert av måltider og stell. Hun ble ensom og deprimert. Sykehjemmet var under avvikling.
Fallet
En varm augustdag fant vi henne liggende i sengen. Hun hadde hatt store smerter over tid, hadde begynt å skrike og slå om seg når de ville ta henne opp til morgenstell. De ansatte ga henne Paracet. Det forbauset oss at mor som aldri klaget ble behandlet og omtalt som særdeles vanskelig. Ukene gikk, tilstanden forverret seg. Legen var på ferie, sykepleier kunne derfor ikke gi sterkere smertestillende. Nå insisterte vi på å få innsyn i sykehjemmets «Gerica». Vi bladde uker bakover i tid og fant en liten notis: «Pasienten ble funnet liggende på gulvet ved sengen om natten». Dette hadde nattsøster «glemt» å rapportere på morgenmøtet neste dag.
Med bare en til to pleiere på vakt fordelt på to etasjer, er det naturlig å tenke seg at mors rop om hjelp om natten ikke ble hørt. Senere samme dag fikk vi vite at hun hadde falt enda en gang. Vi mistenkte straks at hun hadde fått brudd i ryggen, og krevde å få mobilt røntgen kjørt til sykehjemmet. Resultatet påviste to brudd! Nå fikk hun morfin som smertelindring.
Flytting
På informasjonsmøtet for de foresatte ble det skrytt av det nye moderne sykehjemmet. En del av de faste pleierne skulle overføres og få kurs. Beboerne skulle få gode Tempur-madrasser, maten bli bedre, legetilsyn hele døgnet. Dette beroliget oss for tilstanden til mor forverret seg. Hun veide ikke mer enn 35–40 kg og hadde store smerter. Vi fortsatte å være hos henne daglig og matet henne med væske.
Skånsomt forberedte vi henne på flytting. Hun skulle få så deilig seng!
Da mor ble hentet ba hun inderlig om å få slippe å flytte.
Kaos
Da vi ankom det nye sykehjemmet var lite tilrettelagt. Det regnet og var kaldt flyttedagen i oktober Både de som satt i rullestoler og de sengeliggende ble kjørt ut i regnet. Vi brukte paraplyene våre for å beskytte de gamle så godt vi kunne. Ingen var møtt frem for å ta imot på det nye stedet. De som var oppegående klagde over at de frøs, varmeanlegget på avdelingen var ikke satt på, og kassene med klær var ikke pakket ut. De få pårørende som var med, gikk frustrerte omkring i de lange korridorene og lette etter hjelp. «Våre» pleiere var på orienteringsmøter, fortvilet over situasjonen.
Etter hvert skulle mange fremmede pleie mor. Vi var hos henne fra morgen til sen kveld. Hun hadde store smerter og lå urolig i sengen. Morfindosen ble økt igjen. Det viste seg at hun hadde begynnende liggesår. Da vi sjekket madrassen var det ikke Tempur, men hard skumgummi hun lå på! Det skulle gå flere dager før vi fikk mast oss til en trykkavlastende madrass. Denne ble lagt rett på treplaten i sengen. Flere dager gikk, og hun klaget over at det var så vondt å ligge. Var det noe galt med madrassen? Vi googlet bruksanvisningen. Feil bruk! Den trykkavlastende madrassen skulle ligge oppå den vanlige madrassen for å ha effekt! Etter en unødvendig hard uke hvor mor ble løftet, flyttet og dratt i, ble sengen endelig slik den skulle være, og hun fikk etterlengtet ro og hvile.
Siste uken
Det gikk mot slutten. En formiddag lå hun i sengen med fuktig hår da vi kom. To hjelpepleiere fortalte begeistret at det var dusjedag! Døende og med brukket rygg var hun blitt halt opp av sengen, plassert i en hengesele, og dusjet! Vi var i sjokk. Oversykepleier fortalte at det på morgenmøtet var blitt gitt tydelig beskjed om at mor ikke måtte tas opp fra sengen mer. Denne informasjonen ble bare ikke forstått av de fremmedspråklige pleierne.
20 dager etter flyttingen døde mor stille et par dager etter hendelsen, omgitt av sin familie. Til tross for at vi hadde hegnet om henne, greide vi ikke å gi henne den trygge, smertefrie og verdige avslutning på livet som vi så sterkt hadde ønsket.
Lovfest krav om språktest!
Stortinget vedtok 1.3.2018 et lovfestet krav om språktest for fremmedspråklige ansatte i barnehagene.
Når vi vet at over 40 % av de ansatte på sykehjem er fremmedspråklige, er det på høy tid at dette kravet også blir innført i sykehjem! Mange pleiere gjør utmerket innsats, men noen har så store språkproblemer at det kan få alvorlige konsekvenser for pasientene. Med historien om mor kaster jeg ballen videre til politikerne. Tenk nytt! Bevilgningene til eldreomsorgen må økes! Oppgrader gamle velfungerende sykehjem fremfor bygging av moderne bomaskiner i betong, glass og stål hvor de gamle føler seg fremmedgjorte. De uetiske løsningene for de aller eldste og svakeste må stanses. Gi dem verdigheten tilbake.