Denne helgen holder Norsk kritikerlag sitt årsmøte. Der diskuterer kritikere innen visuell kunst, teater, musikk, dans og litteratur både fagspesifikke utfordringer og vårt viktigste mandat: å sikre at kunst spiller en viktig rolle i samfunnet vårt, ved at vi diskuterer den.
I den diskusjonen kommer vi ikke utenom våre arbeidsvilkår. I en medlemsundersøkelse vi har utført denne vinteren, svarer kun halvparten av våre medlemmer ja på spørsmål om de tror at de fremdeles jobber som kritikere om fem år. 72 % sier det er mindre kritikk på deres kulturfelt i dag enn for fem år siden, mens 85 % sier at norske kritikere rapporterer om stadig vanskeligere arbeidsforhold. Tallene bør være et varsku for alle som er opptatt av en kvalitetssterk, offentlig samtale om kunsten.
Det er ulike forklaringer på utviklingen. Enkelte vil si at kritikken må bli bedre og mer tilpasset dagens medievirkelighet. Andre vil si at dette handler om medienes struktur og økonomi, selv om flere mediehus går bedre enn man ofte kan få inntrykk av, og til tross for at mange mottar vesentlig offentlig støtte. Vi er uansett enige i at troen på at alt burde være slik det en gang var er naiv og lite fruktbar.
Noen må likevel ta ansvar for at vi kommer ut av denne vanskelige situasjonen. Vel er medienes utfordringer krevende, men er det likevel greit at bare en av tre kritikere i vår undersøkelse oppgir å ha fått økning i sine honorarer de siste fem årene? Fra summer som allerede ligger langt under våre veiledende satser for kritikk? Hvordan kan en oppdragsgiver forvente nytenkning, fordypning, større innsikt og bedre formidling under slike vilkår?
Vi ønsker at den nye kulturmeldingen vil drøfte kritikk som en viktig del av norsk kulturpolitikk og sette ord på en visjon for den kritiske samtalen. Vi ønsker at den diskuterer hvorfor vi skal ha kritikk, og hvordan vi ønsker at de kritiske samtalene skal foregå. Hvor kan og bør de finne sted? Hvordan kan man kan legge til rette for en diskusjon om kunstuttrykk som reflekterer den kunstneriske virksomheten over hele landet?
I den diskusjonen bør medieaktørene også delta, og de må vise at de bokstavelig talt verdsetter det arbeidet og den risikoen det ligger i å ytre seg kritisk i offentligheten.
En kritikk av Bernhard Ellefsen førte dette året til at Tiden forlag trakk sitt dyre bokprosjekt om Aker. En uavhengig, fagsterk lesning, utført av en kritiker som over tid har utviklet seg til å bli en svært habil og kunnskapsrik leser, og som går grundig inn i også dette bokarbeidet. Dette er ett av flere eksempler på hvordan kritikken virker på sitt beste, men vi tror at de viktige diskusjonene med utgangspunkt i kritikk både kunne og burde være enda flere.
For å få det til, må kritikken verdsettes.