I forrige uke feiret hele hovedstaden Oslo Pride 2017. Det har blitt årets største fest, i år med 40. 000 mennesker i paraden og vanvittige 250.000 tilskuere. Les det en gang til. En kvart million tilskuere. Det er flere enn på 17. mai.
Festen som begynte som «Homodagene» i det som i stadig større grad framstår som «gamle dager», har blitt allemannseie. Jeg husker jeg så toget en gang på begynnelsen av nittitallet. Slik jeg husker det, var det en ganske liten gruppe alvorlige kvinner og menn som gikk i tog. Noen menn gikk i lær- og skinnklær og så nesten litt skumle ut. Det føltes litt som kikking å stoppe opp og se på toget, og nesten ingen gjorde det heller. Det var et blikk inn i en annen og fremmed verden.
(Jeg kommer til hvorfor dette hører med i en økonomispalte, bli med videre.)
Fra å ligne et demonstrasjonstog minner stemningen i dag mer om «Oslo karneval» på begynnelsen av åttitallet, men uten slåssing, flaskeknusing og forsøpling. Avisene våre maler logoene i regnbuefarger og kommersielle bedrifter konkurrerer med våre politiske ledere om å være mest mulig synlig disse dagene. Oslo Pride har gått fra å være noe vi overså, til noe vi så på, til noe vi deltar i. Og det har gått utrolig fort.
På tross av alle de fantastiske bidragene i paraden, er det særlig to som både har vokst i størrelse år for år, som får applaus av publikum langs hele ruta og som gjør oss ekstra stolte av hvor langt vi har kommet. Det er politiet og forsvaret. To institusjoner med rett og evne til å utøve vold, og med en ugrei historie når det kommer til minoriteter av ymse slag. Ikke minst med tanke på hvordan minoriteter behandles av sine egne myndigheter i mange andre land, er det fantastisk å se politiet gå i paraden og ha stand inne på festområdet der de forteller om viktigheten av å anmelde hatkriminalitet. Vi har i sannhet kommet langt siden politiet brukte tida si på å jage homofile i Oslos parker.
Nå er dette som nevnt en økonomispalte, og jeg burde for skams skyld ha regna litt på verdien av at næringslivet har tatt i bruk regnbuen og markedsfører seg overfor nye grupper. På verdien av at politiet bruker ressursene på å jakte ekte kriminelle. På økningen i kvalitetsjusterte leveår som følge av bedringen i mental helse de nye holdningene som nå regjerer, har brakt med seg. På verdien av et åpnere samfunn og bedre humør. Det er utrolig mange indikatorer det er mulig å regne på som vil vise at Oslo Pride og de endringene bevegelsen den er en del av har bidratt til, har økt verdien på landet vårt betydelig. Men hva er riktig pris på en regnbue? Den skal ikke kjøpes eller selges, den eksisterer bare for å gjøre regnværsdagene vakrere og livene våre rikere.
Heldigvis er økonomiredaktøren på ferie, så jeg nøyer meg med kun å fastslå dette: Jeg er så utrolig stolt og takknemlig for at landet mitt og byen min viser mine barn at her er du velkommen til å være deg sjøl, uansett. Sett en prislapp på det hvis du kan. God sommer.