I Dagsavisen 13/9 blir han en parodi på seg selv når han etter å ha blitt presset av Stortinget i to år til å innføre en lovhjemmel for lavutslippssoner, skylder på hva en Sp-statsråd ikke gjorde i 2012.
Etter at det i 2014 ble reist sak mot Norge av EFTA-domstolen for brudd på grenseverdiene for lokal helsefarlig forurensning i Oslo og andre byer, ble behovet for nye redskaper, og særlig lavutslippssoner, en stor og aktuell sak. Overskridelsene fortsatte i 2015 og 2016, og situasjonen krevde handling.
Det ble flere runder i Stortinget, som endte med at statsråd Solvik-Olsen i mars 2015 ble pålagt å fremme en sak om lovhjemmel for lavutslippssoner. Men han gjorde det likevel ikke trass i gjentatte spørsmål og purringer. I mai i år grep så Stortinget inn og vedtok selv den lovhjemmelen statsråden ikke ville fremme.
Til tross for at statsråden ble overstyrt av Stortinget, sendte hans departement ut en forskrift om lavutslippssoner på høring, som i praksis ville føre til at de ikke kan innføres der behovet er størst, som i Oslo. Når dette blir kritisert, vil ikke Solvik-Olsen svare og fortelle om han vil endre forskriften. Han trenger faktisk flere uker og måneder på å tenke på om han vil rette opp noe som åpenbart bryter med en enstemmig innstilling i Stortinget.
Isteden går han altså til angrep på at det ikke ble fremmet et lovforslag alt i 2012 – og kommer med en skryteliste om andre ting. Det er bortimot verdensrekord i å snakke om noe annet.
Jeg er for øvrig enig i at en lovhjemmel om lavutslippssoner burde vært fremmet for lenge siden. Hvis det i 2012 hadde vært lagt fram for vår stortingsgruppe at daværende statsråd la bort dette, skulle jeg gjerne vært den første til å gå imot.
Men at en Sp-statsråd i 2012 lot denne saken ligge i en skuff, dessverre uten at det ble presentert på en måte som ga oppmerksomhet den gangen – gir ikke Solvik-Olsen noe mer grunn til å fortsette å obstruere lovhjemmelen fire år senere. Særlig ikke etter at han to ganger er blitt overstyrt og instruert av Stortinget.