Verdensarv er vårt felles ansvar

Det er ferietid, og med det reisetid. Det betyr også høysesong for å fylle på med inntrykk, historie og kultur, hvor man nå enn reiser. Og man krysser av hva som skal være verdt å se, man har sett Colosseum, Versailles og den forbudte by i Beijing. Får man med seg Machu Picchu i Peru i år, eller kanskje Geirangerfjorden i Norge? Det alle disse stedene har felles er at de står på UNESCOs liste over vår felles kulturarv, kanskje den mest autoritative av alle «reiseguider», og en påminnelse om vår felles arv som art.

Denne sommeren har vi fått 21 nye steder å besøke, og hele tre av disse i Afrika. Selv fikk jeg det noe pussige spørsmålet fra en kollega; hva betyr dette for Afrika, for Afrika kan vel ikke ha så mange slike steder fra før? Vel, det er selvsagt steder av betydning for vår felles menneskelige historie i Afrika, fra pyramidene i Egypt i nord, til Robben Island hvor Nelson Mandela satt fengslet, utenfor kysten av Sør-Afrika i sør. Afrika har også noen av de eldste kulturminnene, som spor etter boplasser fra den tiden før mennesket i det hele tatt hadde besøkt andre kontinent. Da UNESCO satte sammen sin første liste på tolv steder i 1978 var det tre steder i Afrika som fikk plass, to i Etiopia, og slavehavnen Island de Goree i Senegal. Så spørsmålet besvarte egentlig seg sjøl, denne typen oppføringer har betydning fordi de bevisstgjør oss en felles historie, og at denne historien også har utspilt seg på steder man kanskje tror ikke har noen historie.

Mbanza Kongo, Kongos gamle hovedstad som altså ligger i dagens Angola er et typisk eksempel på hva som havner på Unescos liste, den representerer både en viktig del av historien om statsdannelser sør for Sahara i middelalderen, og er stedet for noe av den første kontakten mellom disse rikene og Europa. Portugiserne nådde nemlig Mbanza Kongo i 1483 og bygget noen tiår senere en katedral her. Forholdet var relativt godt en stund før kriger og slavehandel ødela middelalderriket Kongo. Det er derfor passende at Mbanza Kongos plass på UNESCOs liste kommer samtidig med at den gamle slavehavnen i Rio de Janeiro i Brasil blir oppført. De representerer startpunkt og endestasjon for den transatlantiske slavehandelen. Begge steder har hatt enorm betydning for millioner av mennesker, både i det sørlige Afrika, i Latin-Amerika og Europa. Vår verdensarv altså, på godt og ondt.

Men poenget med UNESCOs liste er ikke bare å bevisstgjøre oss vår felles historie, det er også å sørge for at denne historien ikke forsvinner. Mbanza Kongo er nok ikke truet akkurat nå, men på årets listeføringer finner vi også mer omstridte kulturminner, som gamlebyen i Hebron og Patriarkens grav i Palestina. Dette kulturminnet gikk også rett inn på en annen liste hos UNESCO, lista over kulturminner som er truet. Gamlebyen i Hebron er truet av vandalisme og konflikten mellom israelere og palestinere mener Unesco. Uttalelsen fikk Israel til å se rødt, deres forhold til UNESCO og kulturminnelisten er alt betent over en ordkrig om en annen del av vår verdensarv, gamlebyen i Jerusalem. Fordi listeoppføringen betyr en bevisstgjøring, er de selvsagt også politiske. Paradoksalt nok gjør dette også slike steder til mål i seg selv. Om man ikke ønsker at historien skal være til stede. For Hebron og Jerusalem er langtifra alene på truet-listen. I fjor ble alle Libyas fem verdensarvoppføringer erklært truet. Syria har fire oppføringer på truet-listen. Deriblant Palmyra som de siste årene har blitt delvis ødelagt av IS. Nylig tok irakiske tropper tilbake Hatra (bebodd fra rnundt 200 før vår tidsregning) og den enda eldre byen Ashur (minst 2200 før vår tidsregning) i Nord-Irak, UNESCO sendte straks en delegasjon for å kartlegge skadene.

Fram til nå har det vært relativt risikofritt å gå løs på verdensarven, slik IS har gjort i Midtøsten. Men det har heldigvis forandret seg. Mali har tre oppføringer på verdensarvlisten som også er truet. Og i fjor ble for første gang noen dømt i den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag for å ha gått løs på disse. Ahmad Al-Faqi al-Mahdi var kommandant for en gruppe Al-Qaidatilknyttede islamister i Mali, og ga ordre om å vandalisere gamle moskeer og gravsteder i Timbuktu. For det soner han nå en ni år lang fengselsstraff. Om ikke saken virker preventivt på de verste vandalene i Midtøsten, så viser den i alle fall at det internasjonale samfunnet nå ser alvorlig på angrep på vår felles kulturarv.

Siden det er sommer og ferie, kan jeg godt avlsutte med noen reisetips. Jeg er så heldig at jeg har kunnet besøke en god del av oppføringene på UNESCOs verdensarvliste, så jeg har en slags topp tre. Det første stedet på min liste befinner seg på Øst-Afrikakysten, som et knutepunkt mellom Afrika, Asia og Europa, nemlig den gamle portugisiske handelsstasjonen på Ilha de Mozambique, nord i Mosambik. Min andre favoritt vil forhåpentligvis reise seg fra støvet igjen, slik den alt har gjort etter utallige kriger gjennom et par tusen år, Palmyra i Syria. En tredje favoritt er der jeg selv tilbringer ferien, nemlig det nordvestlandske kulturlandsskapet. Tre svært forskjellige steder men som i allel fall har en ting til felles, de minner oss om at historien, den har menneskeheten til felles. Uansett hvor vi bor.