Eddie Adams tok bildet av henrettelsen på åpen gate, ett av Vietnam-krigens ikoniske motiver.
FOTO: EDDIE ADAMS/AP PHOTO

Eddie Adams tok bildet av henrettelsen på åpen gate, ett av Vietnam-krigens ikoniske motiver. FOTO: EDDIE ADAMS/AP PHOTO

Vis bildetekst
Foto:

02-09-2016

Verden i øyeblikket

Tida er forbi da fotografiet som dokument og journalistikk kunne endre verden.

Da bildet av lille Alan Kurdi på stranden i Tyrkia gikk verden rundt for et år siden, ble det raskt innlemmet i porteføljen av bilder som har bidratt til å endre verden. Men enn så hjerteskjærende og symbolsk bildet er, fikk det ikke den effekten man først trodde det skulle få. I beste fall rettet det verdens øyne mot en uholdbar flyktningkrise i et kort øyeblikk, utover det fikk det ikke verden til å våkne slik bilder fra tidligere kriser og kriger har gjort. I forbindelse med en fotoutstilling i København nylig, pekte tidligere bilderedaktør i New York Times og nå leder av International Center for Photography i New York, Fred Ritchin, på Nick Uts bilde av 9 år gamle Kim Phuc da hun skrikende og uten klær løp fra napalmflammene sammen med fire andre barn. Bildet av «napalmjenta» ble ekstremt viktig i debatten og mobiliseringen av den folkelige motstanden mot Vietnamkrigen, sa Ritchin til Politiken, og la til at i dag derimot, kommer og går bildene uten å skape varig verdi.

Det er mange årsaker til at Ritchin har rett. Stillbildets styrke er at når det fryser øyeblikket, vekker det dypereliggende minner og ekko av følelser. Derfor kan ett eneste fotografi fange en tilstand, til og med en hel krig. Slik var det med Nick Uts bilde av Kim Puch, og Eddie Adams bilde av politisjefen som på åpen gate henretter en mistenkt Vietcong-soldat i Saigon i 1968 med et hodeskudd. Robert Capas bilde av den fallende soldaten under den spanske borgerkrigen skulle bli antikrigsbevegelsens sterkeste symbolbilde. Kevin Carters bilde fra hungersnøden i Sudan i 1993, av jenta som segner om på bakken med en gribb ventende bak, rettet verdens blikk mot en afrikansk tragedie. På samme vis ble Dorothea Langes bilde av en mor – «Migrant Mother» – symbolet på depresjonens USA på 1930-tallet og utløste millioner i direktehjelp til nødstilte bønder. Den gang nådde et avgjørende fotografi hele verden, samtidig. I dag når alle har tilgang til bilder hele tiden og over alt, forsvinner de paradoksalt nok i mangfoldet.

Les også: Jenta på bildet svarer Facebook: – Dette handler ikke om nakenhet

I den ufattelige mengden av bilder og i strømmen av motiver som flimrer forbi i mediene og i bildedelingstjenester som Facebook og Instagram, ligger grunnen til motivets fallitt som varig inntrykk. Med smarttelefonen og småformatkameraer er hver og en av oss i besittelse av teknologi som langt overgår mulighetene de store fotografene hadde da de tok bildene som brente seg fast på netthinnen for all ettertid. Få fotografier rekker å feste seg i selfiegenerasjonens egoistiske vektlegging av sine egne bilder, preferanser og følgere.

Alt dette har bidratt til å smadre den tradisjonelle nyhetsformidlingen. Før leste alle de samme avisene, nå er fellesskapet pulverisert og nyhetsbildet fragmentert. Reportasje- og fotomagasinene mistet sin gjennomslagskraft allerede da TV ble allemannseie. De store internasjonale avisenes helgemagasiner er blant de få som fortsatt prioriterer fotojournalistikken, men generelt er den klassiske pressefotografen en truet art. Redaksjonene nedbemanner, bildebyråene leverer fra hele verden og innenfor tidsfrister som mørkeromsgenerasjonen ikke engang kunne drømme om. Og pressefotografiets mest mytiske gren, krigsfotografiet, har mistet sin magiske berøringsevne. Krigene har endret seg, og fotografene får ikke tilgang på samme måte som en Robert Capa ved landgangen i Normandie i 1944. En av de siste gangene fotografier fikk varige politiske følger, var da torturbildene fra Abu Ghraib-fengslet ble smuglet ut av Irak i 2003. Selv de 55.000 bildene som påviste syriske myndigheters tortur, og som ødela fredsforhandlingene i januar 2014, er i dag «glemt» i den store offentligheten. De svært sterke bildene ble kreditert en syrisk tjenestemann med kodenavnet Caesar. Den etterfølgende debatten om hva og hvem bildene egentlig viste, minner oss om nok en utfordring i photoshop-tidsalderen, kravet til ekthet og etterrettelighet.

Human Rights Watch fastslo til slutt i sin rapport at de såkalte Caesar-bildene er ekte og påviser brudd mot menneskerettighetene. Men manipulering og propaganda i fotojournalistikken eller mistanken om det, er ikke av nyere dato. Også den fallende soldaten til Robert Capa er omdiskutert, mens de siste månedenes ydmykende avsløringer av Steve McCurrys tukling med sine mest berømte bilder har sådd tvil også om flyktningbildet på coveret av National Geographic i 1985. Av den afghanske jenta med de grønne øynene. Fotografiets evne til å fange øyeblikket er unikt, men fotografens muligheter til å endre sannhetsgehalten i øyeblikket er enda større, og stiller moralske krav til personen som trykker på utløseren.

Nick Ut tok sitt berømte bilde av Kim Phuc og la så kameraet til side for å hjelpe den hardt sårende jenta. Kevin Carter ventet i tjue minutter på at gribben bak den utsultede jenta i Sudan skulle komme i riktig posisjon. Da tok han bildene, og jagde vekk gribben. Men redaksjonene som trykket bildet ble nedringt av fordømmende lesere som krevde å få vite om jenta overlevde og hva fotografen egentlig hadde foretatt seg. Carter fikk Pulitzerprisen, men tok sitt eget liv tre måneder senere.

Kanskje har nevnte Fred Ritchin rett når han hevder at fotografiets framtid ligger i freds- og gledesmotivene. Life Magazines fotograf Alfred Eisenstaedts bilde av det kyssende paret på Times Square i New York ved fredsutbruddet i 1945, er utvilsomt ett av historiens sterkeste motiver. Et gledeshyl av et bilde i en strøm av elendighet.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!