NOSTALGI: Nostalgi er en av de sterkeste drivkreftene bak mange av de populistiske bevegelsene i Europa i dag, og kan bli betraktet som et sykdomstegn, skriver Stian Bromark. Her lytter tilhengere av Sverigedemokraterna til Jimmie Åkesson under valgkampen i Sverige. FOTO: JOHAN NILSSON/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

17-09-2018

Verden er for stor for meg

Folk vil ha mer fortid. Hva om vi forsøker å gi dem en framtid i stedet?

«Nostalgi var bedre før», står det skrevet med hvitt kritt på en svart tavle utenfor en friluftslivsbutikk i Storgata i Oslo. De entusiastiske eierne, alle relativt unge menn, frister med «Kom innom for fiskeskrøner, turtips, røverhistorier og erfaringsutveksling over en kopp kaffe fra De dype skoger».

Revir, som butikken heter, vet å markere seg. Med et glimt i øyet. Men de vet nok også at de spiller på strenger med mye ulyd i seg. Nostalgi er en av de sterkeste drivkreftene bak mange av de populistiske bevegelsene i Europa i dag, og kan bli betraktet som et sykdomstegn. «Jeg savner det gamle Sverige», som to yngre kvinner sa til NRK før de stemte på Sverigedemokraterna, hvori opptatt nazister, forrige helg.

Populistene frister ikke med urmannsweekend i Nordmarka, men tilbyr en bedøvende cocktail av «ut med innvandrerne» og «inn på kjøkkenet, kone», ispedd en dæsj «eliten blåser i oss» og «mediene suger», toppet med paraplyen «vi kan skru klokka tilbake».

Når man som politiker selger inn en idé om at framtida ligger i fortida, og det valgløftet naturlig nok viser seg vanskelig å oppfylle, står man i fare for å frata de samme velgerne framtidshåp. Når alt var bedre før og ingenting er bra i dag, er det rimelig å anta at det kommer til å bli verre, for kurver har en tendens til å skape optimisme eller pessimisme avhengig av hvilken vei de peker.

«Man vet aldri når man blir byttet ut med en bulgarer eller makedoner». Det sier 53 år gamle Robert Grandt til Wekeendavisen. I 33 år har han kjørt lastebil gjennom Europa. Men som danske er han i økende grad blitt en raritet. I løpet av de siste årene er mellom 3.000 og 3.500 dansker blitt byttet ut med østeuropeere, ifølge 3F, som organiserer lastebilsjåførene i Danmark. De danske transportselskapene har opprettet datterselskaper i for eksempel Romania, og så bytter de ut «dyr» arbeidskraft med «rimelig» – det vil si at mange bor sju uker i strekk i lastebilen sin og tjener omkring 11.000 kroner i måneden. Sosial dumping på E6. Historisk har nostalgi hatt to betydninger – én om tid, én om sted. Å ha hjemlengsel er ikke nødvendigvis det samme som å lengte tilbake til barndommen, eller omvendt. Robert Grandt kan huke av i begge firkantene. Tidligere lengtet han hjem, til kona, men så ble han skilt – fordi han var så mye borte. Nå lengter han tilbake til fellesskapet blant lastebilsjåførene, der så mange som 25–30 stykker kunne skåle i lettøl sammen på ferjene og man alltid traff kjentfolk på veikroene. Nå spiser han alltid alene. Helt sikkert nynnende på Jan Eggums «Verden er for stor for meg. La meg forsvinne i deg».

Den britiske journalisten James Bloodworth gjengir utallige tilsvarende historier i sin siste bok «Hired: Six Months Undercover in Low-Wage Britain». Han jobber blant annet på et Amazon-lager og kjører for Uber, samtidig som han beskriver utviklingstrekkene bak brexit-sjokket. Og hvis det er én ting folk klager på, er det underskudd på arbeidsplasser i distriktene, og savnet etter solidariteten og fellesskapet på arbeidsplassen, faktisk i så stor grad at flere sier at de savner å bli heist 200 meter ned til kullgruvene, med alt det innebærer av fare og helserisiko. Denne formen for nostalgi er ikke et sykdomstegn, snarere et sunnhetstegn.

En rapport fra den britiske tenketanken Demos, «At Home in One’s Past. Nostalgia as a Cultural and Political Force in Britain, France and Germany», viser at nostalgi var en avgjørende faktor i de siste valgkampene i tre av Europas største land. «En betydelig minoritet – og til og med en majoritet – av innbyggerne, er grepet av en form for utmattelse, en følelse av at noe er fundamentalt råttent i hjertet av samfunnet». Ta britene: 63 prosent mener livet var bedre da de vokste opp, i motsetning til 21 prosent som mener det er tipp topp nå. 55 prosent tror det var flere jobber i gamle dager og hele 71 prosent sier at fellesskapene er blitt oppløst. Ja, innvandring blir nevnt i rapporten, men selv ikke populister tror at stengte grenser er en quick fix. De bare later som.

Så hvis du er politiker og ønsker å «ta bekymringene på alvor», ville jeg startet med årsakene, ikke symptomene. «Jeg savner det gamle Sverige. Det handler ikke bare om innvandring, men dårlig styring de siste årene. Før kjentes det sikrere, da hadde regjeringen mer kontroll».

Årsakene er utrygge arbeidsplasser, midlertidige stillinger, reduserte lønninger, rasering av distrikter, økte økonomiske forskjeller, ja, egentlig alt som truer det mest basale i livet – at du kan gå på en jobb du trives i og er stolt av og som du tror er der framover også, slik at du kan betale ned lånet, forsørge ungene og sette til side litt hver måned til en regnværsdag.

Hvis du syns dette lyder banalt, er du nok blant det mindretallet i Europa som tror det kommer til å bli bedre i morgen enn det var i går. Gratulerer. Du er globaliseringens seierskvinne.

Stian Bromark, redaktør Agenda Magasin/Res Publica


nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!