Mens Colombias presidentvalg søndag ikke overraskende styrket Latin-Amerikas høyrevind, går Mexico nok en gang mot strømmen. Mexico var aldri med på den latinamerikanske venstrebølgen, med mindre det skjer et politisk jordskjelv, så kommer Andrés Manuel López Obrador (AMLO) og det venstreorienterte partiet Morena til makten etter valget 1. juli. Det kan endre det politiske landskapet i Latin-Amerika betydelig.
Seire på fotballbanen i oppløpet til et valg bidrar ofte til å styrke den sittende presidentens kandidat. Men ikke engang en spektakulær seier som den vi så på søndag da Mexico slo Tyskland i VM, kan redde regjeringspartiet PRI sin kandidat Antonio Meade, eller sittende president Enrique Peña Nietos ettermæle. Både Meade og høyrekandidaten Ricardo Anaya virker sjanseløse mot AMLO som har ledet klart på meningsmålingene i flere måneder. Fortsetter fremgangen i VM er det sannsynligvis heller AMLOs Bevegelse for Nasjonal Fornyelse (Morena) som vinner på det.
Morena og AMLO har gitt håp om endring til mange mexicanere som er lut lei av vold, korrupsjon og maktmisbruk fra de to partiene som har hatt makten de siste årene: PAN (2000–2012) og PRI (1929-2000 og 2012-2018). AMLO har også vært den politikeren i Mexico som klarest har tatt til motmæle overfor Trumps gjentatte ydmykelser og trusler. Men han har også skapt frykt hos næringslivet og elitene, for at han vil reversere reformene innført av Peña Nieto, blant annet i energisektoren. Det rapporteres om at noen av de store selskapene aktivt fraråder sine ansatte å stemme AMLO, og hans motstandere bruker sammenligninger med Venezuelas Hugo Chávez for å skremme velgerne bort.
Den sammenligningen svikter på mange punkter. I motsetning til Chávez er AMLO langt ifra noen politisk outsider. Det er tredje gang han stiller til presidentvalg, og han var en populær borgermester i Mexico by fra 2000 til 2005. Selv om han tidligere har vært motstander av frihandelsavtalen NAFTA, er han nå betinget positiv. Lite tyder også på at han vil føre noen radikal økonomisk politikk, på tross av et ambisiøst sosialt program. Hans to aktuelle finansministre er høyt respekterte økonomer som begge var med på å redde Mexico ut av den såkalte Tequila-krisen i 1994. «Faren» med AMLO er snarere på den ene siden at han får for lite makt over lokale institusjoner, og på den andre at han kan få for mye makt over de føderale.
Det er nemlig ikke bare president som skal velges 1. juli, men også 500 kongressmedlemmer, 128 senatsmedlemmer, 982 representanter i delstatskongresser, 1612 ordførere og 9 guvernører. Det er rundt lokalvalgene at en grotesk voldsbølge har funnet sted. 115 politikere er drept siden september, hvorav rundt 40 var kandidater til valg. Motivene for drapene varierer, men mange ser ut til å handle om en kamp mellom ulike kriminelle organisasjoner for å få sine folk inn i lokale posisjoner. Det nye er at kriminelle organisasjoner ikke bare forøker å kontrollere lokale myndigheter for å slippe unna med kriminalitet, men at det å kontrollere lokale myndigheter og presse penger og tjenester fra dem, i seg selv er blitt en ny kriminell aktivitet. AMLO har gjort det til sitt sentrale valgkampløfte å bekjempe korrupsjon. Han er godt hjulpet av et rykte som asketisk og ukorrupt, men for å rydde opp i den komplekse sammenfiltringen av kriminelle og politikere i det som ser stadig mer ut som narko-kommuner, krever en gjennomtenkt plan. Det har ikke AMLO.
Han kan få gjort lite med volden og korrupsjonen lokalt, men han kan komme til å få mye makt over føderale institusjoner. De siste meningsmålingene tyder på at den litt snodige koalisjonen som Morena inngår i (blant annet med det verdikonservative partiet PT) kan få flertall i begge kamrene (kongress og senat). Det vil styrke AMLOs styringsmuligheter. Han lover også å ta i bruk aktivt direktedemokrati, og har gjennom hele sin kampanje forsøkt å skape et klart skille mellom sin politiske bevegelse på den ene siden, og hele det politiske establishmentet på det andre. At han har en egenrådig lederstil, og hang til populistiske utspill som gir umiddelbar politisk uttelling er heller ingen hemmelighet. Til sammen kan dette føre til en polarisering av politikken og en gradvis reduksjon av institusjonelle muligheter for å kontrollere maktutøvelsen.
Hvis Mexico klarer å samle seg, både for å stå imot Trumps trusler og gjøre noe grunnleggende med klasseskiller, ulikhet og korrupsjon som er roten til mange av Mexicos onder, kan vi få se et Mexico som også klarer å ta en lederrolle i Latin-Amerika. Landet har tidligere både vært for knyttet til USA og for begravet i voldsproblemer og korrupsjon til å kunne ta en slik rolle. Latin-Amerika kunne trengt et sterkt Mexico som setter demokrati og korrupsjonsbekjempelse i første rekke. Det er nok å håpe på for mye å tro flere strålende fotballoppvisninger à la den vi så i Moskva søndag skal bidra tilstrekkelig til nasjonal selvtillit og samhold til at det kan skje, men jeg vet i alle fall hvem jeg kommer til å heie på.