Debatt

Venstrevakuumet

Valget i Nederland viser ikke bare høyrepopulismens frammarsj. Det illustrerer krisen på den tradisjonelle venstresiden.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

AMSTERDAM (Dagsavisen): Når nederlenderne går til valg onsdag, slår de an tonen i det første av viktige europeiske valg i år. I neste måned er det franskmennenes tur, til høsten tyskerne. Med overraskelsene i fjor i Storbritannia og USA som bakteppe, er oppmerksomheten internasjonalt skjerpet: vil også nederlenderne sende en kraftig beskjed til etablissementet, den etablerte og tradisjonelle maktbasen?

Geert Wilders’ parti Frihetspartiet (PVV) kan bli det største, selv om de siste målingene plasserer partiet så vidt bak det høyreliberale regjeringspartiet Folkepartiet for frihet og demokrati (VVD). Ingen av partiene vil være i stand til å danne regjering alene. PVV ligger uansett ikke an til å få regjeringsmakt: de andre partiene sier de ikke vil samarbeide med det.

Mer usikkert er det i Frankrike, der Marine Le Pen fra Nasjonal Front på ytre høyre trolig vil gå til andre runde. Alle målinger viser at hun der vil bli slått av motstanderen, som i skrivende stund ligger an til å bli sentrumskandidaten Emmanuel Macron. Men ingenting tas for gitt etter seirene til brexit-siden i Storbritannia og Donald Trump i USA.

Men mens oppmerksomheten rettes mot de høyrepopulistiske partienes frammarsj, er det mindre snakk om hvem som er taperne. Ytterkantpartiene er i mange land blitt en etablert del av partisystemet, og det på bekostning av de tradisjonelle store moderate partiene. Men ett trekk synes å gjelde i flere av de store vesteuropeiske landene: Det er først og fremst de tradisjonelle «mainstream»-partiene på venstresiden som taper for øyeblikket.

I Nederland er det derfor nå ikke høyresiden og venstresiden som kniver om førsteplassen. De to som leder, VVD og PVV, ligger til høyre for sentrum og til høyre for høyre. Arbeiderpartiet (PvdA) er derimot nede for telling. Partiet sitter i dag som juniorpartner i koalisjonen med VVD, en posisjon det trolig har tapt på. Nå risikerer partiet å rase fra å være det nest største i parlamentet til å havne som nummer sju: Det kan miste så mange som tre firedeler av plassene.

Har da velgerne forlatt venstresiden? Ikke helt. Men de ser nå ut til å velge bort det tradisjonelle alternativet på venstresiden. I stedet er det et annet parti på venstresiden som har skutt fart de siste ukene: Grønne venstre (Groenlinks). Partiet kan bli det største til venstre for sentrum. Grønne venstre ser ut til å fange velgere som vil ha noe nytt og uetablert, men som absolutt ikke fenges av Wilders – som tvert imot er skremt over Trump-seieren i USA og tanken på Wilders’ suksess.

Den tradisjonelle moderate venstresiden i Nederland er ikke alene om å slite. I Storbritannia er Labour i krise. Det begynte før folkeavstemningen om EU, men er bare forsterket etter det. Det konservative partiet, derimot, står sterkere enn på lenge, til tross for snart sju år ved makten.

Labour er fortsatt det nest største partiet, og det med god margin. Men partiet er for øyeblikket langt fra å ta makten på nytt. Partiet var overveiende pro-EU, men har en leder som var lunken. Nå ser man at pro-EU-partiet Liberaldemokratene får en ny vår, og kaprer forsmådde «remainere». I Skottland har Labour tapt for Det skotske nasjonalistpartiet, og i den engelske arbeiderklassen er partiet delvis truet av UKIP på ytre høyre. Labour sliter med å gjøre seg relevant i flere ulike leire.

Men det stopper ikke der. I Frankrike har Sosialistpartiet makten, og har i mange år vært det største på venstresiden. I år vil det ikke engang komme til andre runde presidentvalget. Også i Frankrike er det en kamp på aksen fra sentrum og til høyre: Mellom Macron i sentrum, den skadeskutte konservative François Fillon (som imidlertid nå levnes liten sjanse), og til slutt Le Pen fra ytre høyre.

Flere andre land kan nevnes, blant annet Sosialistpartiet i Spania. I Tyskland er ikke krisen hos de tyske sosialdemokratene, SPD, noe nytt. De har lenge tapt stort i skyggen av det kristeligdemokratiske partiet til Angela Merkel, CDU, som de sitter i storkoalisjon med. Men trenden i Tyskland ligger for øyeblikket an til å bryte med de andre nevnte landene: Etter at Martin Schulz stilte som kanslerkandidat for SPD, har partiet fått et kraftig oppsving.

Årsakene til krisen hos den tradisjonelle venstresiden er mange. Mange av de høyrepopulistiske partiene har både siktet seg inn på, og klart å fange, velgere fra arbeiderklassen som før har stemt på de tradisjonelle partiene på venstresiden. De er både frustrerte over økonomiske forskjeller og mektig lei av eliten, som det moderate venstre har vært en del av lenge. I flere av landene var disse partiene i regjering da økonomikrisen kom, og velgerne mener de mangler troverdighet på økonomi. Partiene på ytre høyre har utvidet repertoaret det siste tiåret. De har kombinert kritikk mot immigrasjon og EU med en økonomisk plattform som før har tilhørt venstresiden, som blant annet å hegne om velferdsstaten.

Dette er tilfelle også i Nederland. Det nederlandske Arbeiderpartiet kan komme til å lekke velgere både til Grønne Venstre, til et par partier i sentrum og til PVV på ytre høyre. Utfordringen for dette partiet og de beslektede i andre land blir å tydeliggjøre sakene som skiller dem fra de andre, både fra de andre moderate og populistpartiene. Når valget avholdes onsdag, er det ikke bare Geert Wilders som vil følges med argusøyne utenfor Nederland, men også taperne i kjølvannet. Moderate venstrepartier, som i mange år og tiår har vært dominerende i politikken i Europa, må de neste årene i stedet tenke på gjenreising.

Mer fra: Debatt