Kultur

Venstresida og jødehat - Antirasistiske antisemitter?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Venstresida har mange ganger blitt anklaget for å spre jødehat og antisemittisme i sin kritikk av Israel. Det eksisterer knapt noen på venstresida som vil bekjenne seg til antisemittismen som ideologi. Likevel florerer det fortellinger om jøder i finansindustrien, sionistmedia og mektige lobbygrupper som styrer over krig og fred. Og er all kritikk av Israel rimelig kritikk? Er antisionisme bare et mindre belastet uttrykk enn antisemittisme? Kjenner venstresida sin antisemittiske historie? Er vi opptatt av det palestinske folks velmående, eller er det en kynisk bruk av andre menneskers lidelser i en missforstått antiimperialistisk retorikk?

Jeg har ved flere tilfeller skrevet innlegg om de antiislamistiske grupperingenes retorikk. Der har jeg hevdet at retorikken ikke skiller seg nevneverdig fra den antisemittiske retorikken som var vanlig før andre verdenskrig. Også den tematikken har jeg tidligere behandlet en del i ulike sammenhenger. Strukturelt sett er de to, antisemittismen og antiislamismen, nokså like. Men det er selvfølgelig også store forskjeller.

De ligner på hverandre i den forstand at de begge generaliserer over en gruppe mennesker. Begge to forholder seg på en konspiratorisk måte til et konstruert objekt som de motsetter seg. På den ene siden en karikatur over jøden, på den andre en karikatur over muslimen. Disse generaliseringene tilskrives ofte en intensjon, gjerne om verdensherredøme. Kort sagt så skaper de et fiendebilde.

De er ulike i den forstand at den «moderne» antisemittismen som oppsto en gang på slutten av 1800-tallet, bygger på samtidens rasebiologiske teorier. Samtidens antiislamisme tar derimot utgangspunkt i perverterte bilder av religion og kultur. Dette var også karakteristisk for den tidligere antisemittismen, som også ofte hadde sitt utgangspunkt i mytisk konstruerte religiøse og kulturelle forestillinger. På den måten kan man si at samtidens antiislamisme har mer til felles med den tradisjonelle antisemittismen.

På ingen måte mener jeg altså at antiislamismen er den «nye antisemittismen». Å snakke om en «ny» antisemittisme vil for mange høres ut som at den «gamle» antisemittismen skulle være død og begraven. De er to fenomener som eksisterer paralellt, men oppviser store likhetstrekk med hverandre. De siste årene har vi sett en utvikling hvor høyreekstremister utad sier seg å ta kraftig avstand til antisemittismen. De definerer seg ofte som Israel-venner, og følgelig også «kritiske» til det de omtaler som fiender av staten Israel. Fienden identifiseres i to grupperinger, muslimer og den politiske venstresida. Både muslimer og den politiske venstresida karakteriseres som antisemitter av disse grupperingene.

Antisemittisme og venstresida i historisk kontekst

Antisemittisme er et sterkt ladet begrep, og bortsett fra noen minimale nasjonalsosialistiske grupperinger eksisterer det knapt noen som vil bekjenner seg til den. Likevel er antisemittismen nokså utbredt, ikke minst på venstresida. Rent analytisk er begrepet satt sammen av to ord, den greksike prefiksen anti-, som kan oversettes med motstand, og det hebraiske navnet Shem. Shem var ifølge Bibelen Noahs sønn. Leksikalt betyr antisemittisme hat rettet mot jøden som rase eller religiøs gruppe. Begrepet har ikke forankring i definisjonen av semitisk folkeslag eller språkgruppe, men dreier seg utelukkende om jøden. Et aspekt ved antisemittismen er at den ofte bygger på forestillingen om en jødisk sammensvergelse. Dermed kan man også si at antisemittisme like mye er en frykt for jøden som rase eller religiøs gruppe.

Det eksisterer imidlertid en historisk kobling mellom antisemittisme og venstresida. Wilhelm Marr som oppfant selve begrepet var selv sosialist. Fourier, Wagner, Bakunin og Proudhon var alle jødehatere det samme gjelder flere filosofer, der i blant Kant og Voltaire. Tradisjonelt var jødehatet forbundet med hovedsaklig to myter, konspirasjonsmyten og blodoffer. Blodoffermyten kom ofte fra kristen-religiøst hold, og gikk ut på at jødene kidnappet småbarn for å ofre deres blod. Denne myten forsvant etterhvert, men konspirasjonsmyten der det ble sagt at jøden hadde en intensjon om verdensherredøme besto.

Mens de høyreekstremistiske antisemittene ofte koblet jøden opp mot den samtidige trusselen fra bolsjevikene, identifiserte ofte venstresiden jøden med kapitalistiske krefter. Enda tidligere var antisemittismen knyttet opp til forestillingen om at jøden hadde skyld i Jesu død. Først etter at Marr skrev sine antisemitiske tekster på slutten av 1800-tallet, begynte den å ta form som en pseudovitenskapelig og rasebiologisk idé der jødendomen ble knyttet opp til blodet. Gjennom nasjonalsosialismen ble antisemittisme koblet opp mot både kapitalisme og den russiske sosialisme. Den sosialdemokratiske lederen August Bebel omtalte antisemittisme som «a socialism for fools». Andre har sagt at det idag kunne være passende å snakke om «an anti-imperialism for fools».

Denne tekst omhandler fremst antisemittisme på venstresida, og kommer i liten grad berøre jihadistisk antisemittisme/antisionisme. De høyreekstreme «islamkritikerne» mener i og for seg å se et forhold mellom de to, men det får eventuelt bli tema for en annen tekst.

Sionisme og antisionisme

Begrepet sionisme stammer fra Theodor Hertzl's bok Der Judenstaat (1896) hvor han argumenterer for opprettelsen av en jødisk stat. Hertzl hevdet at kun en egen stat kunne bøte på de økende problemene med antisemittisme og diskriminering av jøder. Mange samtidige antisemitter støttet dessuten forslaget om en egen stat for jødene. To år tidligere hadde den jødiske Alfred Dreyfus blitt arrestert for spionasje. Det ble reist en debatt om hvor vidt det var mulig at jødene kunne assimilieres i samfunnet. Rettssaken mot denne var et rent justismord, og Hertzl med fler mente at kun en jødisk stat kunne gi trygghet. Målet var «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i landet Israel». Enn om sionisme som politisk bevegelse oppsto på 1800-tallet, så har tanken om jødenes eget land vært en viktig del av den jødiske identitet. I utgangspunktet var sionismen en sekulær bevegelse, men den fikk etterhvert et visst religiøst preg. Det hebraiske språk ble rekonstruert, og jødisk kultur ble vektlagt.

I realiteten ble sionismens mål oppnådd i 1948 i og med opprettelsen av Israel. Men med tiden kom sionisme til å bli synonymt med jødiske innvandrere. Først etter seksdagerskrigen i 1967 begynte innebørden av sionisme som begrep endre seg. På den ene siden ble de palestinske lidelsene fremtredende som problem. På den andre siden opplevde Israel trusselen om utslettelse og frykten for et nytt Holocaust opplevdes som høys reell. Dessuten hadde krigen mobilisert mange jøder utenfor Israel, som ønsket å forsvare staten.

Antisionisme betyr egentlig motstand mot sionisme. Dette begrepet er omstridt, da bruken av det er forskjellig. Og bruken har variert gjennom historiens gang. Generelt kan det sies at det betegner en motstand mot opprettelsen av en jødisk nasjonalsstat. Det sier seg selv at implikasjonene av en slik holdning kan være uheldig varierte. Noen vil hevde at antisionisme er det samme som motstand mot jødisk ekspansjonspolitikk. Dette kan være alt fra kritikk av praksisen med jødiske bosetninger på Vestbredden, til mer obskure ideer om en sionistisk finanselite eller mektige lobbygrupper som styrer USAs utenrikspolitikk. Andre hevder at antisionisme er en motstand mot den jødiske stat som sådan. Staten Israel er en illegitim stat, og bør oppheves så snart som mulig. Landet tilhører rettmessig det palestinske folk, og de skal få tilbake det.

Antisionisme er på ingen måte ensbetydende med antisemittisme, men ofte kan den bevege seg inn i en gråsone. Det er ikke heller alltid så lett å skille de fra hverandre da det eksisterer et komplekst forhold mellom de to. På venstresida er antisionisme ofte tett forbundet med anti-imperialistisk retorikk.

Jødiske antisionister

Ikke alle jøder var tilhengere av en opprettelse av en jødisk stat. Mange ortodokse jøder motsatte seg dette. De mente at Israel ikke skulle gjenopprettes før Messias kom til jorden. De betrakter sionismen som et brudd mot Guds vilje, som hadde straffet jødene ved å sende dem ut av Israel. Det eksisterer fortsatt idag en del jødiske antisionistiske grupperinger, men de er helt klart minioriteter.

Karl Marx og jødespørsmålet

Jødespørsmålet var et politisk spørsmål som tok utgangspunkt i at jøden hadde vanskelig med å integrere seg i samfunnet. Spørsmålet kom senere til å bli knyttet opp mot den tidligere nevnte Dreyfussaken, men fra begynnelsen hadde den utgangspunkt i tidligere religiøse forestillinger.

Jøden i egenskap av å være jøde kunne ikke integreres effektivt i samfunnet. Immanuel Kant hadde bland annet hevdet at jøden ikke kunne forholde seg til en indre moralsk lov, det kategoriske imperativ, siden hun ikke hadde mottatt Kristus. Jøden kunne forholde seg til eksterne lover, som de ti bud, men bare med frykt om straff. Jøden, i følge Kant, var dermed dømt til å fobli heteronom. Det vil si styrt av drifter, grådighet og strategisk fornuft. Kant stilte seg kritisk til at jøden kunne konverteres til kristendom, og derfor ikke kunne delta i samfunnet. Unghegelianeren Bruno Bauer, som Marx kommenterer i sin tekst om jødespørsmålet, var selv ateist. Likevel mente han i sin bok «Das entdeckte Christentum» at jøden først måtte bli døpt inn i kristendommen, for så å etterpå gi avkall på denne. Hvis jøden skulle assimileres måtte hun følge den samme historiske dialektikken som det øvriga Europa, mente Bauer.

Karl Marx var på ingen måte antisemitt, heller var ikke hans tekst om jødespørsmålet antisemittisk.

Likevel blir det ofte hevdet at hans tekst forsynte Stalintiden med antisemittisk propaganda. Enn om det er helt riktig at Stalins regime utøvet en brutal forfølgelse av jøder, så er denne påstanden overdrevet. Under annen verdenskrig hadde Stalin opprettet en antifascistisk jødisk komite som skulle bygge opp forholdet til amerikanske jøder. Sovjetunionen skaffet til og med jødene våpen slik at de kunne motstå imperialisterne. Stalin hadde håpt på at en jødisk stat i Midt-østen også ville være pro-sovjetisk, da sionismen på mange måter hadde sine røtter i sosialismen. Imidlertid viste det seg å ikke være tilfelle. Etter 1948 var det tydlig at Israel inntok en pro-amerikansk orientering, og de sovjetiske jødene var entusiastiske for den nye staten.

Stalins antisionisme

Stalin anklaget sin egen komité for å bedrive spionasje for USA, og innom kort tid ble den ryddet av banen. Studenter fikk i oppdrag om å gå igjennom akademisk litteratur for å rapportere «utenlandske navn». «Rotløse verdensborgere», det vil si personer med jødiske navn ble fjernet fra historiebøker, og ble byttet ut med nye russiske navn. I forkant av den nittende partikongressen i 1952 ble tretten av fjorten medlemmer fra den antifascistiske komitéen henrettede. På omtrent samme tid ble jøder i den russiske legestanden arrestert, falskt anklagede for terrorisme. Det ble hevdet at de forgiftet sine russiske pasienter, og lade planer om et drap på de sovjetiske lederne. «Terroristlegene» skulle angivligen myrde lederstanden i et ledd om sionistisk maktovertakelse. De nå myrdede legene ble på denne måten brukt i sovjetisk propaganda om den «jødiske sammensvergelse». Det ble satt igang storstilte kampanjer der sovjetborgere oppfordredes til å angi «medisinsk terrorisme» utført av jøder. Stalin selv sa seg å ta avstand fra antisemittisme, og hevdet at utrenskningene var begrunnet ut fra en motstand mot sionismen.

Stalins forfølgelse av jødene hadde ikke så veldig mye med Marx skrift om jødespørsmålet som et utslag av paranoia. Hans antisionisme hadde et klart sammenheng med opprettelsen av Israel, og dens pro-amerikanske posisjon. For Stalin ble sionistene selve symbolet på vestlig imperialisme, og som sådan hadde den en farlig påvirkningskraft på Sovjet. Det var fremst en retorikk rettet mot sionister, og ikke jøder. Stalin sa seg selv å ta avstand mot all antisemittisme, men det er klart at han mente at alle jøder var potensielle sionister.

Kritikk av staten Israel og antisionisme

Det er nærmest umulig å skrive en tekst om antisionisme og antisemittisme uten å berøre den utrulig vanskelige konflikten mellom Israel og palestinere. Denne tekst handler om antisionisme og antisemittisme på venstresida, derfor blir de normative vurderingene i forhold konflikten holdt på et absolutt minimum. Det er dog viktig å påpeke at langt fra all kritikk av Israel er å betegne som antisionistisk.

Det er klart at det er en stor forskjell mellom å kritisere staten Israel for politiske handlinger, og hevde at Israel ikke har rett til å eksistere. Man kan fint anerkjenne Israels rett til eksistens og autonomi, samtidig som man er uenig i dens innenriks- eller utenrikspolitikk. Storparten av kritikken mot Israel er selvfølgelig av dette slaget, men noe er det ikke. På ingen måte er det hverken antisemittisk, eller antisionistisk, uansett hvor entusiastisk den måtte være. Men denne slags kritikk er på ingen måte likestilt en kritikk som har sitt utgangspunkt i at staten Israel er en legitim stat. Ikke heller er kritikken antisionistisk fordi at det på vegner av for eksempel det internasjonale samfunnet blir fremsatt krav gjentimot Israel. En kan godt være tilhengere av staten Israel men kreve at de legger til rette for opprettelsen av en palestinsk stat, uten at det går utenfor rammene av kritikk. Andre hevder at selve konseptet sionisme er rasistisk, og motsetter seg derfor den som ideologi. Israel blir da ofte sammenlignet med Nazi-Tyskland eller Sør-Afrikanske apartheid.

Enkelte forfattere hevder hardnakket at antisionisme er motivert av antisemittisme. Det er en påstand uten rot i virkeligheten. Riktignok har antisionistisk retorikk blitt brukt for å legitimere grove forfølgelser av jøder, som nevnt i avsnittet om Stalin, men man kan ikke sette likhetstegn mellom de to uten videre. Det eksisterer for eksempel antisionister som hevder at Israel er en illegitim stat, men som krever at jødene skal få fulle borgerrettigheter i en ny palestinsk stat. Realismen bak et slik krav kan det selvfølgelig stilles spørsmålstegn ved, men det er i alle fall ikke antisemittisk. Det vil også være absurd å omtale de antisionistiske jødene nevnt i begynnelsen som antisemitter.

Men antisionistisk retorikk kan forme og legge forutsetningene til grunn for en antisemittisme. Først og fremst er det viktig å peke på at antisionisme ikke er et ensartet program. Den eksisterer i mange ulike former. Nazistisk antisionisme skillet seg fra den stalinistiske i et retorisk perspektiv. Nazistene brukte antisemittisk retorikk, mens Stalin gjorde et poeng av å motsette seg denne. I praksis var det ellers liten forskjell på forfølgelsens art.

Som tidligere nevnt er antisionisme ikke nødvendigvis av antisemittisk karakter, likevel befinner den seg sammen med andre varianter som er det. Antisemittisk antisionisme har til felles med antirasistisk antisionisme at de begge er antisionistiske. De to befinner seg innenfor et slags hypotetisk antisionistisk fellesskap. Delvis motsetter de to seg hverandre, men på andre områder låner de retorikk og begrepsapparat fra hverandre.

Mens den stalinistiske og den nazistiske antisionismen på mange måter tilhører en periode i historien før 1948, så skiller den seg på mange måter fra samtidens. Ikke bare er den sovjetiske og den nazistiske uovertruffen i grusomhet, men den forholder seg på mange måter til en annen historisk tid.

Katastrofen, al-Nakba

Palestinere omtaler opprettelsen av den jødiske stat i 1948 som al-Nakba, eller katastrofen. På mange måter er det nettopp dette al-Nakba som dagens antisionister forholder seg til. Da er det viktig å peke tilbake på grunnene for opprettelsen av den jødiske stat. Hitlers og Stalins antisionisme er en sentral del av det jødiske folks behov for opprettelsen av en egen stat. Den jødiske stats identitet står i forhold til historien, på en måte de antisionistiske bevegelsene ikke gjør.

Al-Nakba la på mange måter grunnlaget for en ny periode med antisionisme. Denne gang med utgangspunkt i islamske tradisjoner, og ikke den vestlige. Riktignok kom den vestlige varianten, som hadde blitt sekulær, også å få betydelse. Mange arabere motsatte seg opprettelsen av en jødisk stat i hjertet av et islamsk territorium. Seksdagerskrigen bryter ut i 1967, og de fleste kjenner til Gamal Abder Nassers utbrudd om at målet nå var å utslette Israel. Sovjetunionen bidro på arabisk side, mens amerikanerne på israelsk. Israel vinner krigen, men frykten om utslettelse består. I Europa hadde jødene opplevd nærmere 1700 år med forfølgelse i ulik grad. Forfølgelsen sies ofte å ha startet med den romerske keiseren Constantin den Store og dekretet i Nikea, vokst seg større med Martin Luther og protestantismen, og kulminert i Stalins sovjet og Hitlers Tyskland. I mellomtiden erfarte jødene alt fra å ha rimelig like rettigheter som andre borgere til pogromer. På mange måter kan man si at jødenes erfaringer med antisionisme og antisemittisme ikke hadde den samme gjenklang i den arabiske verden som i øvrige Europa. Riktignok hadde mange jøder blitt utvist fra flere arabiske land, og kommit til det område som ble Israel, men den samme erfaringen som fra Europa var fraværende. Etter annen verdenskrig lå den dårlige samvittigheten igjen som et tykt teppe over Europa. Deler av den arabiske verden, som stort sett ikke hadde hatt med hverken krigen eller forfølgelsene av jødene, opplevde situasjonen helt annerledes. For dem dreide det seg om en illegitim okkupasjon. I realiteten er staten Israel non-eksistent. Ut fra et slikt perspektiv viskes skillet mellom stat og sivilsamfunn ut, der er bare sionistiske okkupanter. Dette er et vanlig utgangspunkt for jihadistiske antisionister, i neste avsnitt undersøkes komplikasjonene ved en slik definisjon. For jødene var staten Israel ikke en prinsippsak men et angeliggendde om deres eksistens. Og fra et slikt perspektiv kan antisionisme selvfølgelig betraktes som antisemittisk. Men der eksisterer også de som hevder at dette perspektivet aktivt blir brukt for å rettferdiggjøre Israels overgrep mot den palestinske befolkningen.

Apartheidsionister?

I forrige avsnittet ble skillet mellom sivilsamfunn og stat problematisert. Når hver enkelt israelsk innbyggere reduseres til en del av den sionistiske okkupasjonsmakten oppstår der en uheldig effekt. For jihadisten er hver og en å betrakte som en soldat eller overgriper, og dermed også et legitimt mål. Det samme problemet oppstår når det settes likhetstegn mellom sionister og for eksempel nazistene eller apartheid. Der skjer helt enkelt en politisering av de jødiske borgerne i Israel. Kort sagt tilskrives de en ideologi i egenskap av å leve der, uavhengig øvrige reelle forhold. Den israelske jøden er i dette perspektivet å regne som en homogen gruppe.

Et annet problem med sammenblandningen av stat og sivilsamfunn, er at sionismen ofte får uttrykk som en bevegelse. Det er ikke an stat men et jødisk politisk prosjekt som overskrider statsgrensene. Prosjektet er ekspansjonistisk i sin fysiske form gjennom ikke-staten Israel, men også verdensomspennende gjennom et sionistisk finansmarked, sionistisk media og ikke minst mektige lobbygrupper.

Antiimperialisme og antisionisme

Stalin mente at antisionisme og sionisme var det samme som motsetningen mellom sosialisme og kapitalisme. I sin tid utgjorde dette det imperialistiske USA og det sosialistiske Sovjetunionen. Noam Chomsky hevdet en gang at Israels forhold til USA var av strategiske grunner. Gjennom Israel kunne USA sikre seg Midtøstens oljetilganger. Amerikansk bistand under seksdagers krigen har styrket dessuten forestillingen om at Israel egentlig var en innsatt stat av USA. Her blir utgangspunktet Israel, en imperialistisk fortrykkerstat innsatt av USA på den ene siden og en undertrykket ikke-imperialistisk palestinsk befolkning.

Avsluttende ord

Antisionisme er ikke det samme som antisemittisme. Men de to overlapper til tider, og antisionisme blir ofte i realiteten til ren antisemittisme. Dette er et problem ikke minst på venstresida, og det må bli tatt et oppgjør med. En venstresida som ukritisk omfavner et slikt begrepsapparat er dømt til å før eller senere bli antisemittisk. Å kritisere antisionistisk retorikk er ikke det samme som å si at Israel skal være immun. Tvertimot gir anerkjennelsen av Israels rett til å eksistere grunnlag for saklig kritikk – en posisjon å komme med kritikk ut ifra, og ikke minst et sted å rette den. Der kan ikke eksistere en antirasistisk antisemittisme. Og antisionisten som vil være antirasist er nødt til å holde tungen beint i munn, ellers kan han eller hun bli nødt til å ta et valg. Et valg om å være antirasist eller antisionist.

Mer fra: Kultur