Stortinget har vedtatt en rusreform. Narkomane skal nå først og fremst møtes med behandling, ikke straff. Samtidig skal kriminelle bakmenn fortsatt forfølges av politiet og straffes av domstolene. Denne endringen er viktig, og den kom på overtid. Tusener av mennesker har dødd eller fått sine liv ødelagt som kanonføde i krigen mot narkotika.
Det er de aller svakeste, de som sliter med avhengighet av tunge stoffer – først og fremst heroin – som har behov for denne nyorienteringen i narkotikapolitikken. Det er de som trenger omsorg og et kompetent hjelpeapparat. Det har i årevis vært klart at å straffe disse menneskene med bøter eller fengsel ikke har noen hensikt, ut over å holde dem nede og borte fra storsamfunnets bevissthet. Det har vært, og er fortsatt, en skam at de behandles slik.
Men rusproblematikk er ingen enkel og skjematisk utfordring. For å få has på problemet, må vi gjøre mer enn å bare hjelpe dem som allerede har kommet langt inn i en avhengighet, og som trenger og har krav på hjelp. Det handler blant annet om rekruttering. Der er en god skole, et kompetent barnevern og velfungerende psykiatriske tilbud blant de viktigste forebyggende tiltakene. Det er i denne sammenheng spørsmålet om legalisering og tilgjengelighet må diskuteres. Ikke som en teoretisk øvelse.
Foran Venstres landsmøte har flere partitopper tatt til orde for at narkotiske stoffer som cannabis og LSD skal kunne omsettes lovlig i en slags vinmonopolordning. Et argument for dette har vært at det skal kunne hindre overdoser.
Her bør Venstres landsmøte si klart nei. Problemet med norsk narkotikapolitikk har vært den brutale behandlingen av de aller svakeste. Det er der endringene nå må skje. Å sørge for at middelklassen – og også svært unge og sårbare mennesker – får enklere tilgang på hasj, LSD og MDMA er misforstått liberalisme, og bør ikke sauses sammen med en nødvendig rusreform.