VALG: Venezuelas president Nicolás Maduro holder tale under et valgmøte i Caracas. Venezuela har tre massive problemer: hyperinflasjon, oljeproduksjonsfall og en tikkende gjeldsbombe. FOTO: FEDERICO PARRA/NTB SCANPIX

VALG: Venezuelas president Nicolás Maduro holder tale under et valgmøte i Caracas. Venezuela har tre massive problemer: hyperinflasjon, oljeproduksjonsfall og en tikkende gjeldsbombe. FOTO: FEDERICO PARRA/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

15-05-2018

Venezuelanernes vanskelige valg

Hvilke kort har president Nicolás Maduro i ermet etter valget? Ingen av tiltakene så langt har løst de grunnleggende problemene i Venezuela.

Søndag er det presidentvalg i Venezuela, men hva som skjer på valgdagen er langt mindre interessant enn hva president Nicolás Maduro tenker å gjøre etter han sannsynligvis vinner valget, med tre massive problemer: hyperinflasjon, oljeproduksjonsfall og en tikkende gjeldsbombe.

Det kan være vanskelig å forstå hvordan Maduro kan bli gjenvalgt i dagens situasjon. Økonomien er i fritt fall og forventes å krympe med 15 prosent i år. At oljeprisen øker hjelper det oljeavhengige landet lite, siden produksjonen hver måned faller med 100.000 fat per dag. Siden 2015 har den falt fra 2,5 til 1,5 millioner fat om dagen på grunn av manglende investeringer, korrupsjon og vanstyre, og rundt en tredel av oljen som pumpes opp går direkte til nedbetaling av gjeld til Kina.

IMF anslår at inflasjonen kommer opp i 13.000 prosent i løpet i 2018. Det betyr at realverdien av folks lønn blir halvert i løpet av to dager. En minimumslønn rekker nå knapt til å fø en familie én dag, og halvparten av befolkningen er avhengige av å motta pakker med mat fra regjeringen.

I en av statsvitenskapens klassikere argumenterte Albert Hirschman med at folk hadde tre valg når staten forvitrer: «Exit», «voice» eller «loyalty». I Venezuela ser nå flere og flere «voice» som nytteløst, og i verste fall en søknad om å få slutte seg til rekkene av politiske fanger (hvorav det nå er 234 registrert). De fleste opposisjonskandidatene med vinnersjanse er enten fengslet, fradømt retten til å drive politikk eller er i eksil.

Den dominerende opposisjonskoalisjonen MUD boikotter et valg de ikke anerkjenner. Det er blant annet fordi det skjer i en institusjonell kontekst dominert av den regjeringskontrollerte grunnlovgivende forsamlingen som ble nedsatt i fjor sommer, og tilsidesatte nasjonalforsamlingen der opposisjonen vant flertall i 2015. Regjeringen har også total kontroll over valgrådet, og aksepterer ikke uavhengig valgobservasjon (bare langt mindre omfattende «valgledsagelse»). Maduro har nå bare én reell motkandidat: Henri Falcón – tidligere medlem i regjeringspartiet, PSUV. Han kan få en del av stemmene til de frafalne chavistene, men de færreste har tro på at regjeringen vil tillate at han vinner, eller gå med på en fredelig maktoverdragelse.

Regimet sikrer en viss grad av «loyalty» (lojalitet) gjennom matfordelingsprogrammet. USAs trusler og sanksjoner, og opposisjonens manglende evne til å presentere samlende løsninger, gir også en viss legitimitet til regjeringen, noe større lojalitet. Men flere og flere venezuelanere velger likevel «exit». Totalt har nå rundt 4 millioner (12 prosent av befolkningen) venezuelanere flyktet landet. Venezuelanere utgjør nå den største gruppen asylsøkere i USA. Over en million dro i løpet av det siste året. Halvparten har slått seg ned i Colombia. I tillegg har mange hundretusener colombianerne som flyktet under borgerkrigen vendt hjem, og mange krysser grensen daglig for jobb og handel.

Regjeringen i Venezuela og dens gjenværende støttespillere nekter ikke lenger for at landet er i en krise, men skylder på USAs sanksjoner og økonomisk «krigføring» og trekker paralleller til Cubas «spesielle periode» på 1990-tallet da økonomien kollapset etter Sovjetunionens fall. Cuba kom seg på beina igjen og hanglet videre på et vis.

Men for å få Venezuela på beina igjen, må Maduro først og fremst finne en løsning på gjeldsproblemet. I forrige uke tok selskapet ConocoPhillips beslag i venezuelanske oljedepoter i Karibia etter manglende betaling av to milliarder dollar i erstatning etter nasjonalisering. Lenge betalte Venezuela både avdrag og renter av lånene på tross av at det betydde enda mindre dollar til å importere varer, en enda mer sulten befolkning og enda høyere inflasjon. Målsetningen var å unngå at kreditorer la beslag i oljeinstallasjoner, noe som ville kvele økonomien fullstendig. Det ser det nå ut til å være slutt på, og flere kreditorer varsler at de ønsker å gå samme vei som ConocoPhillips. Det kan lamme økonomien totalt.

I tidligere situasjoner har Kina eller Russland kommet Venezuela til unnsetning. Maduro gjør også stadig nye forsøk på både å omgå sin egen valuta og sanksjonene, og å få penger inn i statskassa. I februar lanserte han kvasi-kryptovalutaen petro, som alternativ til bolivaren, som raser i verdi i takt med inflasjonen. Nå selger han også små chips av gullbarrer som investeringsobjekt, og vil fjerne to nuller fra bolivaren.

Hvilke kort Maduro har i ermet til etter valget kan det bare spekuleres om. Ingen av tiltakene har løst de grunnleggende problemene: produksjonsnedgang, inflasjon og gjeld. Til det trengs en radikal omlegging av kursen og refinansiering av lån, som fordrer internasjonale gjeldsforhandlinger. Det krever at USA opphever sanksjonene, og det skjer ikke før regjeringen har kommet til en avtale med opposisjonen, blant annet om frie valg og humanitær bistand. Ingenting virker mindre sannsynlig i dag, fem dager før et valg som verken USA, EU eller det store flertallet av nabolandene anerkjenner. Det kan nok være like greit å ta beina fatt.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!