Kultur

Vend i tide, Ap. Det er ingen skam å snu!

I vikarbyrådirektivsaken er det ikke nok å følge fjellvettregel 2, om å melde fra hvor man går. APs stortingsgruppe må huske nr. 5 (lytt til erfarne fjellfolk), 6 (bruk kart og kompass), 7 (gå ikke alene) og 8 (vend i tide. Det er ingen skam å snu).

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Vikarbyrådirektivet er et godt direktiv». — Anette Trettebergstuen, Politisk Kvarter 30.01.12

Samme dag som Anette Trettebergstuen gjentok sitt forsvar for vikarbyrådirektivet i P2s Politisk Kvarter, vedtok LOs sekretariat å anbefale regjeringen å bruke reservasjonsretten. For den som har fulgt litt med i debatten, har det åpenbart seg et gap mellom den virkelighetsforståelsen som preger de ulike delene av arbeiderbevegelsen. Hva kommer dette av? Og hva består egentlig uenighetene i?

Da vikarbyrådirektivet ble sendt ut på høring for halvannet år siden hadde vi allerede hatt en diskusjon gående i Oslo Bygningsarbeiderforening en stund. Denne diskusjonen pågikk i store deler av byggfagmiljøet i Fellesforbundet., og jeg fulgte den tett. Jeg kan forsikre om at det ikke var mange som inntok forhastede konklusjoner om at et veto var nødvendig. Ei heller var det mange som anså at dette var en velkommen anledning til å få Norge ut av EØS. Diskusjonen bunnet tvertimot i en ektefølt desperasjon over utviklingen i de delene av arbeidsmarkedet vi står nærmest.

Derfor har det vakt ikke så rent lite irritasjon at Arbeiderpartiets talsperson i direktiv-saken, Anette Trettebergstuen, ved gjentatte anledninger har kommet med beskyldninger om skjulte motiver, om kunnskapsløshet og om at motstanderne av direktivet har kommet altfor seint på banen og argumenterer «på overtid». Som politiker burde hun vite at det er vanskelig å skape politisk mobilisering rundt en sak lenge før den er til politisk behandling. Og dersom hun ikke hadde vært så ensidig begeistret for vikarbyrådirektivet, burde hun også ha innsett at mange har funnet det vanskelig å vurdere hvorvidt direktivet er godt eller dårlig – eller kanskje litt begge deler – og derfor brukt tid på å gjøre seg opp en mening. Hun burde også ha innsett at argumentet om at «vi ikke kommer til å gi etter for press» lett oppfattes som «vi kommer ikke til å høre på motargumenter».

Selv tilhørte jeg en stund de som ønsket direktivet velkommen av en enkel grunn: At det satte et av vår tids alvorligste problemer i arbeidslivet på dagsorden. Jeg mente også at det fantes gode ting i direktivet, dersom man implementerte det riktig. Ikke minst gjelder dette det mye omtalte likebehandlingsprinsippet, som man med rette kan kritisere arbeiderbevegelsen for ikke å ha kommet på av seg selv tidligere. (Selv om heller ikke dette automatisk løser alle problemer, slik man kan få inntrykk av når man hører direktiv-tilhengerne; ja, kanskje kan det til og med skape noen nye. Det har jeg skrevet mer om her.)

Likevel: Selv om direktivet bød på en anledning til å sette utleie av arbeidskraft på dagsorden, og kanskje til og med til å re-regulere den ukulturen som har fått nærmest fritt spillerom i enkelte bransjer, hadde jeg en avventende holdning til hvorvidt fordelene oppveiet ulempene da det ble sendt på høring. Grunnen er at direktivet også inneholder en uttalt målsetning om å«anerkjenne vikarbyråene som arbeidsgivere» og å «utvikle fleksible former for arbeid».For å oppfylle denne målsetningen skal man fjerne restriksjoner mot utleie av arbeidskraft, både i lovgivning og i tariffavtaler,som ikke kan begrunnes i «allmenne hensyn». Nærmere bestemt: hensynet å beskytte ansatte i bemanningsforetak, til helse og sikkerhet på jobben, hensynet til at arbeidsmarkedet skal være velfungerende, og hensynet til å hindre misbruk.

Her var det av avgjørende betydning hva slags standpunkt NHO landet på. Ikke særlig overraskende inntok de det standpunkt at arbeidsmiljøloven må revideres dersom direktivet skal være implementert på riktig måte. Og minst like urovekkende: De holdt helt kjeft om hva de mente konsekvensen ville være for tariffavtalenes innleiebestemmelser.

Dette betyr med all sannsynlighet at NHO vil ta de bestemmelsene de vil til livs til EFTA-domstolen. Hva vil skje der? Anette Trettebergstuen virker svært så sikker i sin sak: Våre lover og avtaler vil stå seg («det sier ekspertene»). I Politisk Kvarter 30. januar gikk hun dessuten langt i retning av å love at Arbeiderpartiet ikke kommer til å svekke Arbeidsmiljøloven, uansett. Betyr det at Trettebergstuen mener regjeringen skal «gå tvers gjennom lov til seier» dersom NHO får medhold i EFTA-domstolen?

Sannsynligvis ikke. Det betyr vel bare at hun er så sikker på at det er «et godt direktiv» at hun ikke finner rom for tvil – slik LO, Unio og med all sannsynlighet også YS gjør. (På Arbeiderpartiets hjemmesider nevnes ikke engang direktivets uttalte målsetning om å anerkjenne bemanningsforetakene som arbeidsgivere - det eneste man kan lese om, er likebehandlingsprinsippet).

Hva er så grunnen til at fagbevegelsen tviler, når Trettebergstuen er så sikker? Rettsutviklingen i EU de siste årene, der vi både har fått Laval-, Rüffert-, Viking Line- og Luxemburg-dommer, har vært nevnt av kommntatorene; EFTA-domstolens nylige uttalelse om den norske allmenngjøringsordningen likeså. Men i tillegg kommer altså en reell bekymring for at direktivet vil bety at vi må ta farvel med noen av de få skrankene vi har mot utleie av arbeidskraft her til lands.

Her begynner det å bli komplisert, og jeg håper leseren kan følge meg i det videre resonnementet (i alle fall de av dere som eventuelt måtte sitte i Arbeiderpartiets stortingsgruppe). I debatten er det blitt argumentert for at EFTA-domstolen allerede idag har det siste ordet, fordi bestemmelsene våre uansett skal veies opp mot EØS-avtalen og EU-traktaten. Det er riktig nok. Men det betyr ikke at direktivet ikke kan ha noe å si for utfallet av en eventuell sak.

Oslofjordkonferansen, som ble avholdt for en drøy uke siden, skisserte min kollega Kjell Skjærvø opp noen av de forskjellene som finnes mellom det som følger av EØS, og det som følger av direktivet. Utover det opplagte forhold at NHO ikke tidligere har sagt at de vil trekke Arbeidsmiljølovens§ 14-12 for EFTA-domstolen, nevnte han blant annet disse ikke helt uvesentlige forskjellene:

  • Så langt har innleie fra bemanningsforetak vært en slags fri-sone i EU/EØS, der medlemsstatene har vært innvilget større handlingsrom enn ellers. Det vil det bli slutt på.
  • Tjenestereglene i EØS-avtalen gjelder hva vi kan kreve etterlevd av en utenlandsk tjenesteyter. Vikarbyrådirektivet gjelder også rent innenlandske forhold.
  • Om vi innfører direktivet, får vi tjenestereglene med på kjøpet: Det betyr at innleiereglene ikke bare skal vurderes ut fra om de kan begrunnes i allmenne hensyn som nevnt i direktivet. De må også være forholdsmessige. Det vil si at de må være nødvendige for formålet, ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet osv.

Skjærvø skisserte følgende mulige utfall av en rettsprosess i EFTA-domstolen (og her siterer jeg in extenso): Ettersom det i Norge ikke er noen større adgang til å ansette midlertidig i et bemanningsforetak enn i et annet foretak, har ansatte i bemanningsforetak det samme stillingsvernet som andre arbeidstakere. Og ettersom Norge dessuten har gjort likebehandlingsprinsippet gjeldende for bemanningsforetaksansatte som har lønn mellom oppdrag, har Norge en sterkere beskyttelse av bemanningsforetaksansatte enn det som er krevd av direktivet. Ettersom topartsrelasjonen har stor utbredelse i norsk arbeidsliv, og den norske regjeringen ikke tilstrekkelig har sannsynliggjort at den vil svekkes vesentlig uten AML § 14-12, er det ingen grunn til at Norge trenger å ha så sterke begrensinger på innleie fra bemanningsforetak som det Norge har i § 14-12.

I Norge er det nemlig sånn at bemanningsforetak har den samme adgangen til å ansette midlertidig som andre, hverken mer eller mindre. Det spiller ingen rolle at arbeidet i et bemanningsforetak er oppdragsbasert: Om bemanningsforetaket har et vedvarende behov for arbeidskraften det benytter seg av, skal det ansettes fast. Sånn er det i Norge, men sånn er det ikke i EU.

Hvordan er det så i EU? Jo, EU har et direktiv om midlertidige ansettelser. Direktivet er fra 1999, og det gjennomfører en rammeavtale mellom europeisk LO og europeisk arbeidsgiverside. Den rammeavtalen gjelder imidlertid ikke for ansatte i bemanningsforetak. Hvorfor ikke det?

Når det gjelder bemanningsforetak, så har partene til hensikt å komme tilbake for å se på behovet for tilsvarende regler for dem. Det er det som står. Det betyr vel at de ikke ble enige.

I stedet var det EU-kommisjonen som tok regien, ved å påbegynne arbeidet med vikarbyrådirektivet i 2002. (Når Trettebergstuen hevder at direktivet var en seier for europeisk fagbevegelse, så er det med andre ord en sannhet med store modifikasjoner: Om noe, var det en seier for EU-kommisjonen. Og det er som kjent ikke helt det samme). Vikarbyrådirektivet regulerer adgangen til midlertidig ansettelse i bemanningsforetak. Det gjør det ved ikke å regulere den. Vikarbyrådirektivet stiller ingen krav til ansettelsesformen i et bemanningsforetak. Tvert om er direktivet gitt for en situasjon der det vanlige er at ansatte i bemanningsforetak er ansatt uten lønn mellom oppdrag. Og unntaksbestemmelsen i direktivet er gitt for en situasjon der de har lønn mellom oppdrag.

Dette er viktig. Det er, som Skjærvø sa på konferansen, her vi ser det sanne ansiktet til direktivet. Han fortsatte med å ta tak i argumentet om at direktivet fastslår at faste ansettelser skal være hovedregelen. Det er ikke bare feil, sa han: Det er så feil som det kan få blitt. I EU er fast ansettelse den vanlige formen for ansettelse. Midlertidig ansettelse skal begrenses. Men det gjelder ikke for bemanningsforetak.

I Norge er derimot fast ansettelse hovedregelen. Og det gjelder også for bemanningsforetak.

Når EFTA-domstolen så får den «norske» saken på bordet, vil den ikke bare se på hva slags regler vi har om innleie. Den vil også se på hva slags beskyttelsesnivå vi har for ansatte i bemanningsforetak. Den vil legge vekt på at vi i Norge har et sterkere beskyttelsesnivå enn det som kreves i direktivet.

I og med at domstolen skal avgjøre saken på grunnlag av både direktivet og tjenestereglene i EØS-avtalen, kan vi ende opp med at § 14-12 blir dømt i strid med direktivet som en uforholdsmessig restriksjon i adgangen til å leie inn fra bemanningsforetak: Den er ikke nødvendig for å hindre misbruk, og den går lenger enn det som er nødvendig for å sikre et velfungerende arbeidsmarked.

Vi har da kanskje havnet i en situasjon der vi må velge: Enten beholder vi § 14-12, men må oppgi å gjøre reglene våre for midlertidig ansettelse i § 14-9 gjeldende for ansatte i bemanningsforetak. Eller så opprettholder vi § 14-9 for ansatte i bemanningsforetak, men vi må oppgi § 14-12.

Professor i arbeidsrett Stein Evju, som jeg betrakter som en autoritet på området, har i anledning vikarbyrådirektivet sagt at vi ikke «kan være urokkelig sikre» på utfallet av en eventuell rettssak. Det er jeg enig med ham i. Spørsmålet er dels hvor stor usikkerheten er: Er den lik null, slik Trettebergstuen hevder, eller er den altfor stor, slik en snart samlet fagbevegelse hevder? Og dels er spørsmålet hvor viktig man synes dette spørsmålet er: Er man villig til å ta den risikoen det er å innlemme direktivet i norsk rett?

Det eneste vi kan være ganske sikre på, er at NHO kommer til ågå til sak for å få kjent § 14-12 ulovlig. Det betyr at direktivet vil følge de politikerne som eventuelt vedtar det som en mare de neste par årene, langt inn i en valgkamp der Arbeiderpartiet har sagt man ønsker rene linjer og klar tale i arbeidspolitiske spørsmål.

Direktivet kan gjøre en sånn strategi svært vanskelig. Allerede nå har det gått en slags inflasjon i argumentet om at «den største trusselen mot arbeidsmiljøloven er en Høyre-Frp-regjering», all den tid Trettebergstuen har brukt mye av taletiden som burde handlet om direktivet til å gjenta dette til det kjedsommelige. Sånt blir oppfatta som utenomprat – selv om hun selvsagt har helt rett (jeg bruker bl.a. en del tid på å sannsynliggjøre det samme i denne bloggen).

I dette spørsmålet er det imidlertid ikke sånn at det ene utelukker det andre. At Høyre og Frp vil deler av Arbeidsmiljøloven til livs, betyr ikke at vikarbyrådirektivet er uproblematisk.

Mitt håp er at Arbeiderpartiets stortingsgruppe nå tar en ny runde om saken, og ser på de faktiske argumentene fagbevegelsen har lagt på bordet: Var de klar over disse innsigelsene da de noe forhasta traff sin beslutning i desember i fjor? Om ikke, vil de sette seg inn i dem nå?

Jeg håper det - ikke bare for de ansatte i bemanningsforetakene sin del, men for Arbeiderpartiet og den politiske situasjonen etter 2013 sin del.

Mer fra: Kultur