Arbeiderpartiet har fremmet et representantforslag som skal sikre bedre tilrettelegging for toppidrettsutøvere, en gruppe som ifølge Olympiatoppen består av om lag 550 personer. For å legge til rette for denne gruppen virker Ap villige til å motsi de forventningene som vanligvis stilles til vår sektor, og gjøre fundamentale endringer i hvordan vi styrer høyere utdanning.
De fleste politiske partier i Norge har vært tydelige i sine forventninger til universiteter og høgskoler: vi må bli bedre på oppfølging av våre studenter, vi må gi gode tilbakemeldinger underveis i studiene og vi må stille krav til innsats. Arbeiderpartiet sa det slik i sin strategi for høyere utdanning og forskning: «det må stilles større krav til undervisningskvalitet og studieintensitet, i tråd med de høye ambisjonene for sektoren for øvrig».
Dette er vi helt enige i, og det er bra at politikerne er tydelige i sine forventninger om at vi må løfte kvaliteten på høyere utdanning i Norge. Denne utfordringen tar vi, og vi jobber knallhardt for å levere det som både studenter, forskere og politikere forventer: et skikkelig løft for utdanningskvaliteten.
I dette forslaget virker det nesten som at det viktigste vi kan gjøre som utdanningsinstitusjoner er å ikke stille krav, hverken til oppmøte, progresjon eller fullføring.
Ved Universitetet i Oslo har vi mange studentgrupper som kan ha behov for ekstra tilrettelegging i perioder. Våre studenter får barn, noen har nedsatt funksjonsevne av ulik grad, noen driver med idrett eller kultur på høyt nivå. Vi er svært opptatt av å legge til rette for at et mangfold av studenter kan lykkes med utdanninger hos oss, og vi tilrettelegger også for toppidrettsutøvere. De fleste studieprogrammer vil for eksempel gi adgang til deltidsstudier og adgang til utsatt eksamen i forbindelse med konkurranser.
Der hvor det kreves oppmøte ligger det faglige årsaker til grunn, for eksempel at studentene skal trenes i muntlig presentasjon, i lab-ferdigheter eller ha praksis. Selv om vi gjerne tilrettelegger kan vi ikke fire på de faglige kravene.
Vi har langt større tro på dialog enn lovfesting for å finne gode løsninger for den enkelte toppidrettsutøver. At politikerne skal detaljstyre krav til oppmøte og progresjon i våre utdanningsprogrammer er en dårlig løsning. Vi går gjerne i dialog med Olympiatoppen og andre for å drøfte utfordringene for toppidrettsutøvere i høyere utdanning.
Dette forslaget er en type detaljstyring vi trenger mindre av om vi skal lykkes med de ambisjonene både vi og våre politikere har for høyere utdanning.