Hiv-positive i Norge er i utgangspunktet omfattet av et sterkt diskrimineringsvern. Med lovendringen fra 2017 som fjernet informasjonsplikt og straffeansvar foruten ved grov uaktsomhet, har Norge gått videre i å redusere stigma, og erkjenne at vellykket behandling gjør en smittefri.
Stortinget, foruten SV, har stemt for at finansieringsansvaret for medisiner skal følge behandleransvaret, det vil si helseforetakene, og med at Hiv-medisiner skal på anbud.
Stortinget har vært tydelig i sin bestilling: Innsparinger skal skje ved å forhandle ned pris, ikke ved å gi dårligere behandling. Også i prioriteringsmeldingen har Stortinget i egen merknad sagt at «smittevern skal veie tyngst ved en kost/nytte-vurdering av hiv-legemidler».
Heldigvis tok anbudsutlysningen høyde for medisinske utfordringer, og anbudet har derfor ikke krav om at minst 50 % av berørte pasienter skal benytte øverst prioriterte medisiner.
Medisinvalget skal skje i samråd mellom pasient og behandler. Dersom det er medisinske grunner til at man skal videreføre en vellykket behandling med annen godkjent, men ikke så høyt prioritert medisin, er det ikke grunn til å bytte.
Helseforetakene har en rekke anbud på medisiner for mange ulike sykdommer og diagnoser. Ordningen medfører store besparelser som frigjør midler til øvrig behandling. I tillegg kommer utviklingen av kopipreparater når patenter utløper, som medfører fall i prisene. Helseforetakene må benytte de mulighetene dette gir for å redusere kostnader, men uten at det går ut over vellykket behandling av kronikerne.
Det er ingen som ville be en kreftpasient ta 8–10 år gammel medisin etter at nyere og mer effektive medisiner er godkjent og tatt i bruk. Ingen kan forvente at hiv-positive skal gjøre det heller.