For oss som ikke har barn i skolealder eller er foreldre som ikke setter seg inn i lærerplanen, virker det som om ungen din begynner på skolen før hun har tatt av både svømmevinger og støttehjul på sykkelen. Fra første skoledag kommer hun hjem med tonnevis med lekser, nasjonale prøver og et så indre og ytre press på prestasjon at hun fort klarer å google seg til hvordan man selvskader seg riktig vei oppover armene. Men sånn trenger det ikke å være, og Dagsavisens forside på mandag gir derfor startskuddet til det vi bør håpe på er den nye hverdagen: mine unger kommer ikke til å ha de samme eksamensprøvene som jeg hadde.
Eksamen er dyrt, urettferdig, tidkrevende og verdiløst, sto det. «Hva?» roper vi som har slitt oss gjennom eksamener, hva slags skole er dette? Den skolen dine barn går på nå og vil gå på i framtida, kan du kalle for «superskolen». Velkommen skal du være du også, men først må du avlæres!
Alle vi som har gått på skolen, husker undervisningen og som synes vår måte å lære på var den beste, må rett inn i avlæringsmaskinen og tromles. Dette gjelder foreldre, besteforeldre og ikke minst lærerne selv. Skal vi klare å lage denne superskolen og følge de nye, slankebehandlede læreplanene som kommer i 2019, ja, da må lærerne selv skjønne hva slags fantastisk framtid de står overfor. De fleste vet det, men det er vanskelig likevel. For all gammel undervisning sitter i blodet. Vi som er voksne må skjønne at nå er tida kommet for å gå inn i kreativ modus og tenke nytt.
Men du trenger ikke gå inn døra på ulik måte hver eneste morgen for å late som om du er nytenkende. Det vi trenger, er å følge med i timen. Slik jeg har skjønt det, er timene ikke lenger vanlige skoletimer hvor læreren snakker i 80 prosent av timen og elevene løser oppgaver fra læreboka.
Og som jeg gleder meg til å se at mine barn ikke skal ha tentamen. For det trenger du heller ikke på superskolen. Disse grusomme prøvene som alle vi med BCG-arr på armen kjenner på pulsen, trenger vi ikke lenger. Og likevel kommer ungen din til å være hundre ganger mer rustet til både å bli lege, lærer eller kaospilot, hvis det tullete yrket der finnes om 20 år. For mappevurdering kan bli en av de nye eksamensformene, sier ekspertene. I mappa fins oppgaver eleven har gjort over tid. I mappa ser du utviklingen på hver enkelt elev, og en sensor vil se om eleven har utviklet seg underveis, eller ikke, etter lærerens kontinuerlige vurdering.
Er det ingen utvikling, blir det selvfølgelig en dårlig standpunktkarakter, og hun vil slite med allmennkunnskaper på opptaksprøven hun skal ta for å komme inn på jussen. Sånn skal framtida bli, får vi håpe. Og hvorfor skal vi håpe på dette? Jo, fordi skolen er i ferd med å endres til det bedre. Prøvene må speile hva elevene lærer og gjør, ikke gi ukjente oppgaver som elevene overhodet ikke har drevet med, og som bare gjør flere nervøse og får gutta til å falle fra.
Selvsagt kan alle lese, regne og skrive, for det blir de testet ifra de begynner på skolen, så den klassiske setningen om at «skal de ikke pugge gangetabellen heller nå» er avleggs og skamfull. For når ungene mine begynner på skolen skal de ikke høre at læreren sier det riktige svaret, de skal få lov til å forklare læreren hvordan de kom fram til svaret. Hvis min sønn mener at 5+2 er 8, skal læreren hans spørre «hvordan kom du fram til det svaret der?» Tungvint så klart, i stedet for å bare si tallet sju og gå videre, men så viser det seg at denne treige fine måten å lære på er svaret på framtida. Elevene skal både lære og forstå. Ungene mine og alle de som nå går på skolen får kompetanse som de kan bruke på skolen og senere i livet.
Det jeg fikk, var en fargeløs lapp der det sto gangesertifikat. Jeg vet den dag i dag ikke hva sju ganger seks er. Fordi ingen så at jeg falt av da vi hadde kommet til femgangeren. Åh, som jeg misunner alle barn. Og som jeg håper at alle lærere omfavner og skjønner systemet. For det er der læringskoden ligger. Når Åsne Seierstad og Dora Thorhallsdottir og alle med dem klager over at det er for mye lekser, så har lærerne tenkt tradisjonelt. For det første trenger ingen å kalle det for lekser lenger. Det kan kalles arbeid eller oppgaver som skal gjøres ferdig, tenkes på eller repeteres i et stoff barna kjenner og skjønner. Og måten læreren stiller spørsmål på i leksen, er selve hemmeligheten. Hva lurte du på i denne teksten? Hva vil du fortelle om fra teksten i morgen når dere sitter i læringspar? Læreren kan lage quiz, kan lage rebus på datamaskinens læringsplattform med gangetabellen, eller individuelle oppgaver. Læreren kan tenke helt nytt. Og klarer ikke læreren dette, ja da har vi sannelig laget nasjonale skrive-, lese- og regnesentra rundt om i landet.
Fra Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger kan du få gratis, forskningsbaserte nettressurser, laget for å utvikle kompetansen på leseopplæring hos lærere på alle trinn. Vær så god, lærere, dere trenger altså ikke en gammel tentamen arvet av ungdomsskolen i nabobydelen. Nysgjerrighet og det å skape samtale i klasserommet er hundre ganger viktigere enn at elevene får tilbakemelding skriftlig på en rettet oppgave. Bare tenk selv hvor sykt lite du fikk igjen for å lese de tre linjene i rødt nederst på prøvene du fikk tilbake. I dag må du ofte som lærer klare å få fullført det du ønsker i klasserommet, ellers får du livredde elever og oppgitte foreldre tilbake. Særlig foreldre med barn med lese- og skrivevansker har panikk. De setter seg ned rett etter skoletid og pugger med ungen. Er det ett menneske som bør være ute og leke etter skoletid, så er det barnet med lesevansker. Det er jo de som har strevd mest i løpet av dagen.
Unger kan fullføre arbeid de ikke var ferdig med i klasserommet. De skal vurderes underveis, status gir pekepinn om hvor de står og spørsmålet blir hvordan de skal gå videre. Lekser som dem jeg kjenner igjen fra min tid på skolen, skal snart være forbi. For en fest det blir, jeg gleder meg allerede. Og til alle dere fine, oppfinnsomme og åpne lærere der ute: Jeg skal aldri klage på måten dere vurderer mine unger på, jeg lover. Så lenge de ikke kommer hjem med gangesertifikat.