Kultur

Veien ut av antropocen: Miljøvernere og dyrevernere, foren deres krefter!

Vi setter som art så markante fotavtrykk på vår klode at vår epoke har fått navnet antropocen, først omtalt av nobelprisvinner Paul Crutzen i år 2000. Begrepet innebærer en erkjennelse av at vi lever i menneskets tid.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Aldri før har mennesket brukt og misbrukt flere dyr enn i dag.Dyr inngår som bestanddeler, eller produkter baseres på bruk av dyr, på alle tenkelige områder. De færreste er klar over omfanget. Bare iNorge brukes årlig minst 269 millioner dyr for produksjon av mat innen land- og havbruksnæringene og til klær, hvorav61 500 000 kyllinger,1 500 000 griser, 1 100 000 sauer, og 300 000 kuer (i 2011) og905 000 pelsdyr (2010).På nesten alle de områder vi bruker dyr påfører vi dem lidelse og ofte død, enten det er til mat, jakt og fellefangst for rekreasjon, for underholdning i sirkus, zoologiske hager og akvaparker, i pelsdyroppdrett, eller i dyreforsøk. Menneskets makt over jordens mangfoldige og rike ressurser illustreres med dagens industrialiserte matproduksjon med sine kolossale konsekvenser ikke bare for alle individene som misbrukes, men også for globalt miljø.

Vi utgjør en kraft som på kort sikt har overgått naturkreftene. Det er rundt ti tusen år siden mennesket ble en global art. Siden da har vårt antall og vår økologiske makt bare økt. Bruk av dyr til mat, av beiteområder for domestiserte dyr og av havområder til oppdrett av maritime arter, samt dyrking av store områder til dyrefôr og biobrensel, skjer i hovedsak til beste for mennesker. Hensynet til dyrevelferd, biologisk mangfold og naturens bærekraft underordnes menneskers interesser i å få den foretrukne maten så billig som mulig, og er styrt av internasjonale storkonserns profittønsker.

I lys av alle de etiske spørsmålene vår forstemmende konsekvente dyrking av egeninteresse reiser, spør vi: Er det et moralsk imperativ å få oss ut av tidsepoken antropocen? Dersom man stiller seg kritisk til den omfattende lidelse mennesket forårsaker mot andre arter, og til at mennesket i dag dominerer landskapene i økologisk forstand – så later det til at det er belegg for å svare ja på dette spørsmålet. Et kjernebegrep for å forstå og analysere menneskets behandling av andre arter er spesiesisme, gjort kjent av filosofen Peter Singer, det å diskriminere skapninger av en annen art simpelthen fordi de ikke er mennesker. Antroposentrisme kan på sin sideforstås som den holdning at menneskets verden er den eneste verden, eller den eneste av virkelig betydning. Betraktet som livsfilosofi vil antroposentrisme ofte resultere i en fornemmet ensomhet – jf. det utbredte men nokså feilaktige syn at mennesket er alene i verden.

Antroposentrisme og spesiesisme former vår tenkning om, og atferd overfor, dyr og natur. En bevissthet om disse begrepene, og de analytiske og pragmatiske perspektivene de inviterer til, kan åpne for en erkjennelse av at vi som art, ikke kan forsvare de handlinger og de overgrep vi begår mot naturen og andre dyr moralsk sett. Nyere forskning, for eksempel dokumentert med seriene som nå vises på NRK om "Havets kjemper" og i vår bok Hvem er villest i landet her?, illustrerer at mennesket ikke er så unike som mange tror. Vi er ikke alene om å føle lidelse, glede og sorg, om å ha sosiale behov, behov for bevegelse og stimulans og samkvem med våre barn. Disse behovene deler vi ikke bare med ikoniske arter, men også med mange av de artene som lider under menneskets dominans, som eksempelvis høner, griser, kuer, sauer og laks.

Konsekvensene av antroposentrisme og spesiesisme er viktige, ikke bare for dyrevernere, men også for miljøbevegelsen. Mennesket har global utbredelse. Det er vi ikke alene om, men andre globale arter, som ku, gris, klippedue, mais og hvete, har oppnådd sin utbredelse gjennom sin tilknytning til menneskelige bosetninger og aktiviteter. Menneskers og dyrs interesser er vevd sammen i et skjebnefellesskap: Redusert bruk av dyr til mat vil være en stor fordel for miljø og klima, og dermed også for mennesker. Britiske forskere har beregnet at dersom befolkningen i Storbritannia begynner å spise mindre storfekjøtt, vil britenes karbonfotavtrykk reduseres med 28 millioner tonn årlig. Dersom Vestens matproduksjonssystem fortsetter som nå, vil det ikke være tilstrekkelig med vann i verden til å fø framtidens voksende befolkning, hevder forskere ved Stockholm International Water Institute. Inntaket av animalsk mat bør derfor reduseres til kun 5 % av total energitilførsel. Dagens industrialiserte og internasjonaliserte matproduksjon har også ført til at småskalabønder rundt om i verden bukker under i konkurransen med internasjonale storkonserns masseproduksjon av billig og usunn mat. Men omkostningene med dette matproduksjonssystemet er kanskje størst for dyrene. Innesperring frarøver dyr et artsnaturlig liv med mulighet til sosial omgang med artsfrender og forkorter deres naturlige levealder, og det ufrie livet påfører dem lidelse, sykdom og ulike typer belastninger. Omlegging av dagens matproduksjon vil tjene både dyr, mennesker, miljø og klima.

Splittelsen mellom dyrevernere og miljøvernere her i landet og i store deler av verden for øvrig er tragisk, både for dyr og miljø. Kjernen i den ideologiske striden er hvorvidt det er individer, eller økosystemer og arter som deler av disse, som har egenverdi, og dermed politisk interesse. Men vi mener at både individer og levende systemer har egenverdi! Og dermed blir ethvert dyrevern som ikke tar opp i seg miljøhensyn, og ethvert miljøvern som ikke tar opp i seg dyrevernhensyn, et mangelfullt perspektiv og dårlig som politisk strategi for å hindre miljøkrise, klimaendringer og dyrs lidelser. Har vi ett ønske for fremtiden på aktivistenes front, så er det å få bli vitne til en tilnærming mellom, og helst en sammensmelting av, dyrevern- og miljøvernbevegelsen.

Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen 12.07.2013.

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Stavanger

Ragnhild Sollund,

Professor i kriminologi, Universitetet i Oslo

Guri Larsen

Professor i kriminologi, Universitetet i Oslo

Mer fra: Kultur