Debatt

Veien til fred i Nicaragua

«Det neste Venezuela?» Neppe. Men veien til fred blir lang og vond.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

20. juli publiserte Dagsavisen reportasjen «Kan bli neste Venezuela» om Nicaragua. Å sammenligne de to landene er problematisk. Etter Ortegas retorikk, politikk og allianser å dømme, er det feil å påstå at han er en statsleder fra ytre venstre. Ortegas politikk har siden 2007 lagt Nicaragua vidåpent for kapitalinteresser. I motsetning til i Venezuela, er det i Nicaragua private aktører som kontrollerer utvinningen av naturressurser.

Ortega har verken nasjonalisert gruvedrift, olje- eller vannkraftsektoren, og det er private investorer som bygger infrastruktur gjennom «privat-offentlige partnerskap» etter anbefalinger fra internasjonale finansinstitusjoner og i allianse med næringslivet. Det nicaraguanske og internasjonale næringslivet, samt andre nicaraguanske partier og den katolske kirken, har vært viktige støttespillere for Ortega.

Så næringslivsvennlig er Ortega at han har vært invitert som æresgjest til regionale næringslivtoppmøter. Det nåværende FSLN –partiet, som sprang ut fra gerilja-bevegelsen, gjennomgikk en omdreining til høyre på 2000-tallet.

I tillegg kjennetegnes regimet av en sterk religiøs fetisjisme. I motsetning til i Venezuela var det ingen økonomisk krise i Nicaragua da protestene eksploderte i april. Ortegas politikk sikret makroøkonomisk stabilitet som tiltrakk internasjonale investeringer til landet. Selv om Nicaragua er ett av de mest fattige landene i Latin-Amerika, har økonomien vokst jevnt og mer enn i nabolandene. Mange har blitt løftet ut av fattigdom de siste ti årene, i følge tall fra Verdensbanken. I motsetning til Maduro var Ortega en populær leder før krisen. Faktisk var han en av de mest populære presidentene i regionen i følge flere uavhengige undersøkelser. Hans popularitet er sikkert svekket men han har fremdeles en bred lojalitetsbase blant nicaraguanere.

I motsetning til i Venezuela finnes det ikke noen synlig opposisjon i Nicaragua og ingen leder av andre partier har blitt arrestert, slik professor Ekern påstår i reportasjen. Det er riktig at krisen i Venezuela har påvirket Nicaragua på grunn av handelsinteresser, og den rause bistanden fra Venezuela som finansierte sosiale programmer i Nicaragua. Men det er langt ifra den viktigste årsaken til protestene. Det stemmer at både i Nicaragua og i Venezuela har protestene vært ledet av unge studenter, og i begge tilfeller har myndighetene respondert med vold. Bevæpnede sivile har blitt brukt for å undertrykke protestene, og i begge tilfeller kontrollerer staten en god del av mediene.

Men alt dette er et tegn på at både Nicaragua og Venezuela er autoritære regimer, som like godt kan sammenlignes med andre autoritære regimer i resten av verden. Det er ikke en indikasjon på at Nicaragua blir «den neste Venezuela». Reportasjen i Dagsavisen hevder i tillegg at resten av verden sitter og ser på situasjonen i Nicaragua uten å prøve å gjøre noe. Dette er også feil. Organisasjonen av amerikanske stater har hatt flere ekstraordinære møter for å drøfte krisen i Nicaragua, og flere av de mest betydningsfulle latinamerikanske intellektuelle fra venstresiden har fordømt volden i landet. Forskjellige europeiske partier fra venstresiden, blant annet Podemos i Spania, har også fordømt undertrykkelsen og volden. Det samme har EU gjort. Her hjemme stilte SV spørsmål om Nicaragua til utenriksminister på Stortinget.

Det stemmer heller ikke, slik Ekern påstår i reportasjen, at hæren fremdeles er den uavhengige og profesjonelle institusjonen den en gang var. Endringer i konstitusjonen fra 2014 trakk beslutningsmakta fra institusjonene og over til fordel for presidenten. Det er Daniel Ortega som utpeker ledere både i hæren og i politiet, og de høyeste og viktigste stillinger har gått til hans lojale. Humberto Ortega, presidents bror, gikk av som forsvarsminister i 1995. Ett militærkupp, den løsningen som Ekern foreslår i reportasjen, vil ikke løse krisen.

Det nicaraguanere vil er å få på plass en overgangsregjering og innføre institusjonelle endringer som sikrer demokratiske valg i fremtiden. Men denne løsningen er lengre unna nå enn før. Maktkorrelasjonen har endret seg i Nicaragua etter at det som ble kalt en «renholdsoperasjon» tok vekk alle barrikader, inkludert den som studentene holdt ved universitetene. Dialogen har stagnert, undertrykkelsen øker, flere av studentene og bøndene som protesterte er arrestert og legene som hjalp de sårede under krisen har mistet jobben. Regjeringen har kuttet en viktig del av budsjettet til ett av universitetene, og bevæpne sivile patruljerer nabolag i flere byer. Næringslivet nølte med å støtte en storstreik under krisen, noe som indikerer at en del av dem kan komme til å inngå en ny pakt med Ortega.

Veien til fred i Nicaragua finnes nasjonalt, og må skje på en ikke voldelig måte, slik min kollega Benedicte Bull påpeker i en kronikk 24. juli i samme avis. Men veien blir lang og vond. Jeg er også enig i at det internasjonale samfunnet har en viktig rolle å spille for å unngå omfattende regionale konsekvenser. Ett av tiltakene som trengs er akutt støtte fra det internasjonale samfunnet til flyktningkrisen som konflikten har skapt.

FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, melder at antall asylsøknader fra nicaraguanere i Costa Rica har økt dramatisk de siste tre måneder. De siste dagene har 200 søknader blitt innlevert daglig i nabolandet. Siden april har 8000 asylsøknader fra nicaraguanere blitt levert til costaricanske myndighetene, og det er flere enn 15.000 på venteliste. Kapasiteten til å motta flyktninger og asylsøkere i Costa Rica er snart sprengt. I tillegg, har nicaraguanere søkt asyl i Panama, Mexico og USA, mens Honduras, Guatemala og El Salvador er blitt transittland. Interne flyktninger i Nicaragua, flere enn 700 familier, trenger også hjelp. Det samme gjelder et høyt antall studenter og bondeledere som har gått under jorden etter forrige ukes store politioperasjon. Det internasjonale samfunnet bør også presse på for at de nesten 100 studentene og bøndene som er blitt arrestert får tilgang til rettferdige og transparente rettsprosesser.

Mer fra: Debatt