Begrepet «kulturnæring» er som en håndgranat som sendes fram og tilbake mellom kulturministeren og de skapende masser her i landet. Slik har det vært i mange år i mange regjeringer. Lite har skjedd, men det er bra for konferanse- og frokostseminarmarkedet.
Kunstnere kan finne på å si: «Dette med kulturnæring gjelder ikke mitt felt, det gjelder de andre. Keramikerne, festivalene og alle de andre. På mitt felt er det mer enn nok kommers fra før».
Kunstnerne forstår ikke helt hva det handler om – eller VIL ikke forstå hva «kulturnæring» er. Sant å si er jeg usikker selv. Jeg tviler på næringslivets intensjoner med kultur når de ikke snakker språket mitt. Og det er helt sikkert motsatt.
Å få skapende og kommersielle krefter til å snakke samme språk, er en prestasjon på linje med en Osloavtale for Midtøsten – i den grad noen fortsatt er imponert over den. Det forbauser meg at ingen begynner der. Vi trenger ikke et utvalg, ikke en offentlig utredning, ikke dialogmøte på rektors kontor, dialogseminarer, dialogfrokost, men en etablering av felles virkelighetsoppfatning og felles ordliste. Kanskje må begge fronter gi seg på noe.
Staten vil at kunstnerne skal leke butikk. Kunstneren forstår ikke alltid denne leken. Svært få kunstnere vil medgi at de har en vare å selge. Et verk, et arbeid, ja vel. Men en vare? Dessuten vil man at den som bruker penger på ens verk ikke skal være en kunde som egentlig skulle kjøpe gressklipper eller genser i stedet, man vil det skal være en dedikert Leser, Lytter, en Kjenner. Altså kunden må være riktig. Noen husker nok hvordan Dag Solstad i sin tid snakket ned leserne sine, uten at det gikk ut over salg eller rykte. Tvert imot: han ble bare MER Dag Solstad Trademark av det. Komplekse greier. Men ingen uvanlig holdning blant skapende folk.
Når kulturen er engstelig og ignorant overfor næringslivet, tror jeg også det går andre veien: At næringslivet opplever kulturen som uprofesjonell, sær og noe som bare er røde tall på bunnlinja. Sponsorkongen Jacob Lund sa i en debatt på Lillehammer nylig: «Kulturlivet aner ikke hva de skal selge eller hvordan de skal tilnærme seg næringslivet.»
Man kan stort sett ikke vedta seg til kulturnæringsarbeidsplasser. Kunsten må komme først og den må komme fra hjertet og bli akseptert som det – før den utsettes for Næringsdepartementenes språk, stil og krav.
Se på bokbransjen. Norsk språk trenger vern. Det har alle regjeringer ment. Vi har verdens beste innkjøpsordning og det er momsfritak på papirbøker. Men ebok fikk ikke momsfritak under denne regjeringen heller. Vi har stipendordninger som støttepartiene har berget i fire budsjetter og vi har en viss innblanding av private penger i bokøkonomien.
En bok er støttet i de fleste ledd for å ha høy kvalitet og for å nå ut på norsk til hele Norge. Litteratur er et samfunnsoppdrag men når den kommer til kjedebokhandelen, treffer den et rått, kapitalistisk system som gjør de fleste vesentlige bøker usynlige. Derfor trengs en boklov til å regulere alt.
Norge er hovedland på Frankfurtmessa i 2019, en enorm mulighet. Da er det fint at vi har noe å dra dit med, nemlig litteratur som kan selges til utlandet. Vi drar dit med forfatterskap som er blitt mulige via en villet kulturpolitikk, helt enestående er den. Litteraturen er stri, sær. Den er oss. Den er Roy Jacobsens mælende bølger mot land. Solstads flokete desillusjon. Det er litteratur for barn som våger å være alvorlig (dobbeltheten er tilsiktet). Det er bøker om vedstabling, en havbok og det er mye mer, men alt dette kom fra hjertet, det ble ikke skapt i en tenketank, næringsklynge, innovasjonsmiljø eller ut fra et ønske om å være godt, gammeldags spekulativ og å treffe et «marked». Kunst funker ikke på den måten. Og det må næringsbiten av kulturnæring lære seg, forstå og respektere. Så finnes det alltid unntak, og det kan være gøy som bare det.
De som skaper kunsten må ikke være så redde for den videre behandlingen av den. De leverer fra seg et åndsverk, men må nok klare å se for seg at den behandles som en vare der ute – uten å måtte gi den bort gratis. Folk skal ha skikkelige avtaleverk og hvis denne og de neste regjeringene vil, fortsetter vi å ha et bunnsolid system.
Kulturnæring vil også i neste regjering være en håndgranat som blir sendt fram og tilbake. Det finnes ingen rask løsning, annet enn å bygge tillit og gode kår og stimulere til samarbeid mellom partene. Ingen quick fix. Men så er det heller ikke et problem vi skal fikse, noe som må ordnes straks før det går oss ille, selv om Astrid Hauge Rambøls bok «Å leve av kunsten. Om kunstnerens arbeidsvilkår og myten om den frie frilanser» (Manifest), viser at inntektsutviklingen har gått feil vei siden 1970-tallet.
Regjeringen kaller løsarbeidersamfunnet en «frihetsreform», men dette er ikke noe kunstnere har etterspurt. Mindre enn én av fem er i ansettelsesforhold og dermed uten grunnleggende rettigheter andre yrker har, ifølge boka.
Det finnes muligheter i kulturnæringsfeltet, men det må få ta tida det tar. Derfor har jeg et forslag som svar på det sabla maset om at en kunstner må skape seg et marked. Ja, få litteraturen og musikken inn i skolen igjen, flere estetiske fag. Kjør en satsing på kulturskolen lik barnehageforliket fra 2003: Slik skaper vi mennesker som er i stand til å ta inn kunst og kultur, ta det med seg inn i privat næringsliv og kanskje bryte ned skillene. Slik skaper vi generasjoner av kompetente mennesker – det er de som utgjør et «marked».