Det er sgu' merkeligt, sa min danske venn. Vi sto foran det gamle drivhuset på bondegården hans og studerte de flotte vinduene det er laget av. Han fortalte meg at hans far hadde hentet vinduene fra en gammel bygård i København. Den gang vanlige folk ikke hadde egen bolig, og gikk sammen i sparelag for å få bygget boliger. Retten til å kjøpe dem ble deretter ble loddet ut blant medlemmene. Drivhusvinduene med rammer er dermed over 100 år gamle, og fungerer fortsatt som de skal.
Men hva er merkelig med det, undret jeg? Jo, nå skal du høre. På 70-tallet skiftet jeg nemlig vinduer i hovedhuset, fortsatte han. Og de er nå klare for utskiftning. Rammene er spist opp av sol og vind. Det er da merkelig, gjentok min husvert, at de på 1800-tallet visste hvordan man skulle bygge vinduer som holdt i over 100 år, men at de hadde glemt det på slutten av 1970-tallet. Hvordan gikk det til?
Helt bevisst gjør produsenter av alle slag det vanskelig å reparere ting man har kjøpt. Se på mobilen din. Skruene er små og krever spesialverktøy, batteriene er ukurante og nærmest umulige å bytte. Internminnet er umulig å oppgradere når telefonen er «full». Det hadde selvsagt ikke trengt å være slik. Det er fullt mulig å lage en moderne telefon med deler som enkelt kan skiftes og oppgraderes hjemme i kjøkkenet. Men det er ikke like lønnsomt for produsentene. Det samme gjøres med et utall av produkter.
Da Olabuksa ble lansert var det som et arbeidsplagg for folk i manuelle yrker. Stoffet var nærmest uslitelig og du kunne regne med å bruke ei olabukse i årevis. På et eller annet tidspunkt gikk det over til å bli et moteplagg, og da skiftet dongeristoffet plutselig egenskaper. I dag kan du ikke regne med å bruke ei olabukse særlig mer enn et års tid før den er oppbrukt. Knær, knapper og sømmer er ikke laget for å holde særlig mye lenger. Bestefaren din hadde blitt rasende hvis det hadde skjedd med en av hans bukser. Sykler, printere, lyspærer, PC'er og sko lages ikke for å holde lengst mulig, men for å maksimere omsetning og overskudd.
Nå er ikke dette siste nødvendigvis et problem i seg selv, men det er da underlig at det ikke er mulig å gjøre begge deler? Å lage et system der det er gode penger å tjene på å lage ting som varer. Og, ikke minst. Lage et system der det er mer lønnsomt å reparere enn å kjøpe nytt. Her er det et potensielt, kjempestort arbeidsmarked for folk som er flinke med hendene.
Det er riktignok ikke bare produsentenes skyld, vi må ta på oss litt selv også. Når smarte ski-, sykkel- eller bilfabrikanter lager en årlig «facelift» på sine modeller, du vet: Nye navn, farger, raffe lykter eller kromdetaljer, så påvirker ikke det kvaliteten på de skiene, den sykkelen eller bilen vi allerede har. Men det får oss likevel til å ønske oss noe nytt. Og som veldresserte hunder lar vi oss styre. Vi kjøper nye ting mye oftere på grunn av dette fenomenet, enn vi ellers ville gjort. Slik går hjula rundt i mer enn en forstand.
Men tilbake til vinduene i sommerhuset. Vinteren kommer og de må nok byttes ut. Det blir en kostbar affære. Det nytter jo ikke å klage til de som bygde dem for 40 år siden, og det var de selvsagt klar over allerede da. Det skal bli spennende å se hvilke som holder lengst. De splitter nye vinduene, eller de som sitter i drivhuset og allerede er over 100 år gamle.