14-01-2017

Valgkampen bør også være en arena for utenriks- og forsvarspolitikk

Stortingsvalget 2017 gir en gylden anledning til fokus på viktige internasjonale spørsmål som angår landet vårt, og hvor Norge samtidig har en mulighet til å gjøre en forskjell. Både atomvåpen, Syria og en selvstendig norsk forsvarspolitikk burde bli sentrale tema i den kommende valgkampen.

Kampen mot atomvåpen

Midt mellom flyktningdebatter og terrorangrep var det også fremgang å spore i 2016. Etter mange års stillstand, så vi endelig bevegelse i den internasjonale kampen mot atomvåpen. I oktober stemte et overveldende flertall av verdens stater for å jobbe for et forbud mot masseødeleggelsesvåpenet. Men mens atomvåpenmaktene Pakistan, India og Kina avsto fra å stemme, og uforutsigbare Nord-Korea stemte for et forbud, valgte Norge i likhet med NATO-flertallet og våre atomvåpenallierte å stemme mot det viktige forbudet.

Dette er ikke bare dårlig, det er både pinlig og feigt. Vi vet at mer enn 80 % av det norske folk ønsker at Norge skal jobbe for et atomvåpenforbud. Det samme gjelder flertallet på Stortinget, noe som tyder på et fundamentalt misforhold mellom regjeringen og opinionen både i folket og de folkevalgte.

Et overveldende flertall av både det norske folk og verdens land ønsker seg en atomvåpenfri verden, og Norges Fredsråd vil oppfordre alle partiene til å løfte atomvåpensaken fram mot valgkampen. Norge har tidligere spilt en viktig rolle i internasjonalt nedrustningsarbeid, og det er ingenting som hindrer oss fra å gjøre det også i denne saken!

En revurdering av norsk Syriapolitikk

Norges politikk overfor den syriske borgerkrigen er ingen stolt historie. Allerede i 2012 valgte vi å proklamere at gruppa «Syrian National Council» var å regne som «den legitime representanten for det syriske folket». Til tross for at FN fem år senere fortsatt anerkjenner Assad-regimet som part i fredsforhandlinger, sådde Norge altså tvil om hvem vi anså som Syrias legitime regjering.

Norge var også raskt ute med å slutte seg til EUs sanksjonsregime mot Syria. Dette sanksjonsregimet er ikke forankret i noe FN-organ, og har heller ikke vært et tema i norsk offentlighet. Dette på tross av at en intern FN-rapport nylig slo fast at det er snakk om «ett av de mest kompliserte og vidtrekkende sanksjonsregimer noensinne innført mot noe land», og har bidratt til en vanvittig prisvekst på både basismatvarer, bensin, energi og medisiner. Vi håper at denne problemstillingen løftes av flere politiske partier framover. For mye av norsk utenrikspolitikk later til å gå på autopilot.

Det mest omfattende norske bidraget i Syria er likevel beslutninga om å trene opposisjonsgruppa «New Syrian Army». Heller ikke denne avgjørelsen har nevneverdig folkerettslig ryggdekning. Dessuten kan det være verdt å merke seg at gruppa helt eksplisitt har uttalt at ikke bare IS, men også Syrias regjering er en av hovedfiendene deres. Nå ryktes det dessuten også at gruppa kan være oppløst. I så fall snakker vi en fullstendig skandale for Norges vedkommende.

Norges Fredsråd mener både sanksjonsregimet og Norges støtte til «New Syrian Army» både bør avblåses og granskes. Det har vært alt for lite åpen debatt om noen av delene. I grell kontrast til Norges positive fred- og forsoningspolitikk i Colombia og på Filippinene har vår rolle i vært å undergrave folkeretten, og bevisst velge side i en brutal krig. Norsk syriapolitikk bør heller være en aktiv fredspolitikk med sikte på å tilrettelegge for fredelige samtaler, dialog, og nødhjelp til humanitært arbeid og gjenoppbygging.

En mer selvstendig norsk forsvarspolitikk

Forsvarspolitikken har i løpet av 2016 fått ny giv. Med regjeringas fremlegg av Forsvarets langtidsplan (LTP), har vi etter hvert fått en debatt med flere konfliktlinjer. Norges Fredsråd er av den oppfatning at LTP foreløpig ligger an til å binde oss unødig mye til USAs større strategier og dermed gjøre oss mindre uavhengige i vår sikkerhetspolitikk, i tillegg til at fokuset er på svært dyre kapasiteter som ikke er naturlige for en småstat som Norge.

I første rekke har vi de 52 F-35-kampflyene. I motsetning til hva mange tror, så er ikke dette opplest og vedtatt enda. Stortinget har hittil bare gitt fullmakt til å kjøpe 28 fly. Fire av dem er det skrevet kontrakt på, og to er kjøpt og bestilt. Vi vil oppfordre de politiske partiene i den kommende valgkampen til å revurdere om det er nødvendig for en småstat som Norge med hele 52 eksemplarer av et så dyrt fly, når det samtidig går utover bevilgninger til andre sektorer som hæren og heimevernet.

Videre har vi kjøpt nye ubåter som skal erstatte de eksisterende Ula-ubåtene Forsvaret i dag råder over. Kun kampfly-oppkjøpet vil være større enn dette enkeltkjøpet blant de nye forsvarsinvesteringene. De nye ubåtene er i første rekke kun anvendbare i en reell krigssituasjon, og er designet for å kunne virke sammen med øvrige NATO-lands maritime kapasiteter i en større konflikt med en annen sjømakt – i første rekke Russland. Dette er altså ikke ubåter som evner seg til patruljering og suverenitetshevdelse i fredstid. Vi frykter at disse vil lide samme skjebne som andre kostbare investeringer slik som de nye fregattene, som blir stående i havn nesten til enhver tid.

Investeringer i Forsvaret er ikke et problem i seg selv. Det er heller ikke militær tilstedeværelse i nordområdene, vi stiller oss blant annet kritiske til nedleggelsen av Andøya-basen til fordel for utbygging på Evenes. Prioriteringene er imidlertid problematiske, og det samme er signaleffekten av dem. Norge trenger en god kystvakt og en tydelig suverenitetshevdelse, i tillegg til kapasiteter som er i stand til å motvirke tjuvfiske, smuglervirksomhet og potensielle miljøkatastrofer. Til dette er det ikke nødvendigvis best å ha få og dyre kapasiteter slik LTP legger opp til. Da vil det være mer hensiktsmessig med flere, men mer ikke-truende kapasiteter med lang rekkevidde – hvor hovedsiktemålet nettopp ligger på suverenitetshevdelse, og ikke avskrekking.

Vi håper på en spennende og givende valgkamp for 2017, hvor internasjonale spørsmål blir blant hovedsakene. Atomvåpen, Syria og forsvarspolitikken burde være noe samtlige av de politiske partiene ønsker å diskutere, for dette angår Norge i aller høyeste grad. Det finnes reelle skillelinjer i utenrikspolitikken, og det finnes reelle muligheter for Norge til å kunne utgjøre en forskjell. Vi bør ikke la det internasjonale perspektivet bli en autopilot-affære.


Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!