Hvorfor trenger vi egentlig offentlige rapporter etter at vi har gått til krig? Finnes det noe nytt å hisse seg opp over så mange år i ettertid? Dét er kanskje det mest påfallende forsøket på avfeiing som har kommet etter at Chilcot-rapporten, den gigantiske rapporten om Storbritannias deltakelse i Irak-krigen, endelig ble lagt fram forrige uke etter flere års arbeid og utsettelser. Innvendingen har dukket opp i lederartikler, fra eks-politikere og andre som ønsker å avfeie betydningen av den svært omfattende kritikken og gjennomgangen av hva det var som egentlig skjedde. Vi har hørt det meste av det rapporten sier før – så hvorfor bry seg denne gangen? Vel, Chilcot-rapporten påpeker nettopp at det var en rekke ting britiske styresmakter visste i forkant av invasjonen, og som burde vært grundigere diskutert.
Storbritannia ble advart, av egen etterretning, om at Irak ville kollapse som en følge av en krig. De ble advart om at problemet med terrorisme ville øke. De ble gjort klar over risikoene knyttet til Irans innblanding, til Al-Qaidas handlinger. De visste at den forlengede tilstedeværelsen i Irak ville kreve innsats og planlegging – uten å følge det opp. Etterretningen om masseødeleggelsesvåpen som ble presentert i offentligheten ble lagt fram med en skråsikkerhet det ikke fantes noe grunnlag for. Chilcots konklusjon om at Blair og Bush underminerte FNs sikkerhetsråd ved å ikke støtte en fredelig tilnærming burde være åpenbar. Irak-krigen var ikke siste utvei – og det manglet ikke stemmer som sa nettopp det.
Så det stemmer – innvendingene har vi hørt før. Om Chilcot-rapporten virkelig kan kritiseres for å bidra med for lite, for sent, så er nettopp dét den største lærdommen vi kan ta med oss. Skepsisen til denne typen militærhandlinger, til grunnlaget for dem, til mangelen på planlegging av dem og det å gjennomføre en åpen debatt i forkant om hva en invasjon vil innebære, er ikke hindringer for at stormakter skal gjøre jobben sin. Det er ikke en oppskrift på handlingslammelse. Det er helt essensielle verktøy for å sørge for at vi ikke gjør de samme feilene om og om igjen. Ja – vi har hørt det før – spørsmålet er når vi skal begynne å lytte.
I Norge har vi fått vår egen gjennomgang denne våren, av den norske deltakelsen i Afghanistan. Utredningen, ledet av tidligere utenriks- og forsvarsminister Bjørn Tore Godal, bærer det megetsigende navnet «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014», og konkluderer med at målene om statsbygging og å bekjempe terrorisme i Afghanistan ikke er oppnådd. Militante islamistgrupper har fortsatt fotfeste i deler av landet. Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001. Grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling og mulighetene for å bygge en stabil, fungerende statsmakt svekkes av krigshandlinger. «I det store bildet har ikke Norge utgjort en betydelig forskjell», står det i utredningen. Det eneste delmålet vi med rimelighet kan sies å ha oppfylt, er målet om å være en god alliert. Men evnen til å påvirke våre mektige partnere har vært begrenset.
Den samme handlingslammelsen overfor en mektig partner beskriver Chilcot i sin rapport om Irak-krigen. Trass i at Storbritannia bidro med en betydelig militær kontingent og blant annet sto for 30 prosent av alle tanks under invasjonen, sørget ikke Blair for en sikker plass ved bordet i de militære beslutningene. Avgjørelser om å oppløse den irakiske hæren og den såkalte de-baathifiseringen av det irakiske samfunnet ble tatt av USA alene, med katastrofale resultater. USA er en like viktig alliert for Storbritannia som for Norge. Det er åpenbart. Men det som ikke må undervurderes er USAs evne til å dra allierte med seg ned i hengemyra når de tar dårlige militære beslutninger.
Afghanistanrapporten vektlegger at ikke-deltakelse var et alternativ – den sannsynliggjør det med å peke på de delene av Afghanistankrigen hvor Norge ikke deltok og hvor det ble advart mot at det ville få konsekvenser for forholdet til våre nærmeste allierte – uten at de konsekvensene er særlig synlige i ettertid.
Til sjuende og sist fatter Norge beslutningene om å gå til krig selv. Vi gjorde det i forbindelse med Afghanistan, vi gjorde det i Libya og vi gjorde det senest i vår, da regjeringen besluttet å sende spesialstyrker til krigen mot IS i Syria. Det er derfor det er så viktig at vi gjør opp vårt eget regnskap, vi kan ikke sette vår lit til at debatten i et annet land snur alle stener og ivaretar alle, også norske, perspektiver. En evaluering som Afghanistanrapporten burde være en selvfølge hver gang norske politikere fatter den mest alvorlige beslutningen de kan ta – å bringe landet inn i en væpnet konflikt. Men det er det per dags dato ikke. I løpet av våren klarte regjeringspartiene, sammen med Arbeiderpartiet, å stemme ned et forslag om en tilsvarende rapport om deltakelsen vår i Libyakonflikten.
I etterkant av offentliggjøringen av Afghanistanrapporten har Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, åpnet for en Libyarapport. Det er gledelig – men først og fremst skulle det bare mangle. Når norske politikere, uten debatt av betydning, bestemmer seg for å sende F-16-bombefly og slippe nesten 600 bomber over landet, flere i tettbygde strøk, må vi gjøre opp regnskap i ettertid. Libya har gått fra vondt til verre. Vi må tåle en evaluering av det norske bidraget.
Den store tragedien for Storbritannia er at Irak-krigen tross alt var en invasjon som skapte et bredt folkelig motengasjement i forkant, og som likevel ble presset gjennom. Blair og hans hauker fikk det som de ville, blant annet gjennom en profesjonelt utført propagandakampanje som også blir dokumentert i Chilcots rapport. Det er med andre ord ikke slik at økt demokratisering og mer kritisk debatt vaksinerer oss mot å gjøre alvorlige feil. Når store deler av britisk opposisjon denne sommeren kan si «hva var det vi sa», låter det utvilsomt hult og utilstrekkelig, både for dem som sa det og for dem som er blitt rammet av Irak-krigen, direkte eller indirekte. Men det finnes et alternativ som er verre – og det er når svaret på spørsmålet «hva var det vi sa» er «absolutt ingenting».