Dette er egentlig et kjærlighetsbrev, det siste jeg skriver til Venstre. Lover. Aldri mer minnealbum og brevpapir sammen med rødvinen fredag kveld. Det finnes en hel skuff med usendte brev, ømt tenkte tanker, et halvt liv av begravde drømmer og håp om at Venstre en dag skal se i speilet og kjenne igjen seg selv og dermed være tydelig for oss velgere. Vi er mange i aksen mellom høyresiden av Ap og venstresiden av Høyre som kunne stemt Venstre. Dette er egentlig et åtteprosentparti.
Nå skjer det igjen. I tillegg til å gå til valg på et alternativ som både H og Frp sier ikke finnes, skal Venstre snakke om egne saker. Meningsmålinger bekrefter at det knapt finnes én velger som bryr seg om annet enn hvilke sengekamerater Venstre velger å gå under med. Situasjonen synes umulig og det er kun Venstre selv som har brakt Venstre dit. Regjeringen forbereder seg på et liv uten Venstre, men Venstre klynger seg fast i leggen, roper at de elsker, hater, elsker, hater om hverandre. Senest denne uka ville Trine Skei Grande via VGs forside bruke all sin kraft på å felle Frp. Samme dag repliserte Siv Jensen med en åpenbart oppriktig forbauselse: «Jeg trodde det var god stemning, jeg?».
Torsdag denne uka: Dagens Næringsliv avslører at Trine Skei Grande stemte nei til et forslag i landsstyret om å kvitte seg med Frp.
Mitt eventuelle hjertes parti har gått fra å være en kul, åpen voksen til å oppføre seg som et utrygt, forulempet barn.
Far min var i Senterpartiet, så jeg valgte det stikk motsatte: I mitt første valg stemte jeg Venstre og det er ikke noe man bare kvitter seg med. På Nordvestlandet er ferje, svele, nordvest kuling og Venstre i manges DNA. Leif Helge Kongshaug, som senere ble statssekretær for Store Grønne Gud Lars Sponheim, var læreren min på barneskolen. Vi hadde partikjempen Hans Hammond Rossbach i Kristiansund og Møre og Romsdal har hatt 18 venstreordførere, like mange som Hordaland. Bare Nord-Trøndelag slo oss med hele 66. Det hadde kanskje noe å gjøre med frihetstrang, løsrivelse, åpenhet for private initiativer sammen med å støtte opp under fellesskapene og utstrakt kontakt med Europa og verden gjennom sjøfart og eksportnæringer? Jeg snakker ikke om Unge Venstre med fri hasj, vin på samvirkelaget og liberalisme for liberalismens skyld: Dette var et fornuftsvenstre, et styringsdyktig, ansvarlig voksenvenstre med samarbeidsevner begge veier.
Jeg regner ikke med at Lars Sponheim kommer tilbake, men heller ikke at Trine Skei Grande fortsetter som leder hvis valget blir som det ser ut nå. Venstre har to veier å gå. Den de går nå – som ikke fungerer. Eller den fra 2009 som heller ikke fungerte. Da falt de under streken og ut av Stortinget.
Veiene har noen navn. Sveinung Rotevatn og kan ta over partiet om noen år. Han har den prinsipielle skråsikkerheten som bare en tidligere Unge Venstre-leder kan ha. Han er fra Sogn og Fjordane, men snakker godt til det elitistiske, utdannede Venstre i byene og til de opplyste sidene i høyrepartiene. Terje Breivik, nestleder og leder av programkomiteen, representerer den klassiske sponheimlinja og er mer åpen for et stort samarbeid i sentrum der også Arbeiderpartiet er med. Dessuten er han fra Ulvik. Begge disse veiene videre vil være å velge tydelig, men tydelighet er ikke lenger Venstres sterkeste side.
Om valgresultatet skulle bli så mørkt som det ser ut nå, vil det ta noen år å bygge opp igjen partiet, og de kan ikke lenger både elske og hate sine samarbeidspartnere i en og samme setning. Venstrevelgeren er fullt i stand til å forstå at en høyreside uten Frp er en umulig tanke. Frp forsvinner ikke, de fordunster ikke. De har fått smaken på makt, takket være V og KrF, men det ser ut til å være Venstre som får svi mest for å ha ført dem inn i varmen. KrF har tross alt noen saker til felles med Frp og en viss bytting av velgere. Venstre/Frp har ingen slike velgerbytter eller store saker, annet enn en prinsipiell liberalisme. Den er det ikke alltid så stor etterspørsel etter i politikken.
Venstre har landsmøte denne helga og har ekstra mange rom til rådighet på landsmøtehotellet. Det er mange elefanter som må stues unna. Elefantene burde i stedet få marsjere inn i salen. Velgerne er lei lurendreieriet og spillet. Både i Nederland, Frankrike, Tyskland og Norge står det om hvor stor makt høyrekrefter skal få. Venstre pleide være en garantist mot slikt.
Heller ikke dette kjærlighetsbrevet ender godt. Men man slutter ikke å være venstremann – man stemmer bare på andre partier i noen tiår.