«Får barn og unge i Groruddalen og på østkanten samme anerkjennelse og oppmerksomhet om sine lokale språkformer som barn rundt i landet får for sine dialekter», spurte mannen fra Ellingsrud.
Bøhler er en god og forbilledlig ombudsmann for sine i Oslo. Nå er han bekymret for status og posisjon for den tradisjonelle måten å snakke på i Oslos østlige deler, og for at dette språket, som ofte får stempel som sosiolekt, en språkform bestemt av klasse og sosial bakgrunn, pekes på på som feil eller stygt. Bøhler slår nå et slag for at dette språket behandles og får posisjon som en dialekt. Han får støtte i sin bekymring og kamp av professor emeritus og tidligere språkrøkter i NRK, Finn-Erik Vinje.
Det er betimelig at han tar opp problemstillingen. Oslo-målet er på defensiven. Språkforsker Janne Bondi Johannessen har studert utviklingen av Oslo-språket, og hun har tidligere sagt til Aftenposten at «Oslodialekten svinner hen». Hun forklarte det med at befolkningen blir mer og mer utdannet, og at vi derfor pratere likere hverandre og mer «korrekt» enn før. Måten vi snakker i Oslo nærmer seg skriftspråket. A-endingene er truet, men lever enn så lenge godt. Men hankjønnet brer seg og flere sier nå en jente enn ei jente. Verre er det stilt med den tjukke l’en. Trykket på første stavelse i lånord er på vei bort, og såkalt senking av vokal der i blir til e som i spille/spelle, er også på vei ut.
Det talemålsnære språket er også truet av akademia. Språkviter Irmelin Kjelaas skrev i fjor i Forskerforum om en utbredt, men uuttalt skriftspråksnorm i vitenskapelige artikler. Hvor mye a-endinger kan du bruke og fortsatt bli tatt alvorlig, spør hun. Det er et tankekors hvis vi i det språkrike og mangfoldige Norge har en uniformerende mal innen høyere utdanning og akademia.
Det er ikke bare Oslo som har utfordringer. Også andre deler av landet sliter med utdøende hunkjønn og sverming for et normert Oslo-mål. VG skrev for noen år siden om Telemarks-ungdom som la bort sin dialekt for et moderne Oslo-mål.