Det er mandag og jeg må rekke bussen. Jeg merker ikke før jeg er ute av bygget at jeg har glemt å dra med meg skjerfet mitt. Det er kaldt ute, men jeg er stressa og tenker at det får holde med kåpe og kaffen jeg uansett skal kjøpe på veien. Jeg rasker meg bort til busstoppet, i hodet går tankene i ett på ukens mange gjøremål. Så ser jeg noe som gjør at det i noen sekunder blir stille i hodet, og det stikker litt i hjertet. Det står en eldre mann på busstoppet, ikledd kun en tynn skjorte, revnede jeans og sko som mangler snørebånd. Han står der i fire minusgrader, og skjelver. Jeg tenker på skjerfet jeg glemte igjen hjemme, jeg skulle så gjerne gitt ham det. Jeg blir provosert over at ingen andre rundt meg tilbød ham noen hjelp, som hansker eller en lue.
Jeg tenker mye på denne mannen i dagene som følger. Jeg tenker på vinter- og juletiden, som mange av oss forbinder med kos, varme og hygge. Jeg tenker på de som ikke har annet enn kulde, ensomhet og økonomisk strev å forbinde vinteren og julen med. Å være hjemløs, eller å ikke ha råd til til å dekke helt grunnleggende behov, er en tung kamp mange må ta året rundt i et av verdens rikeste land.
Når kulden kommer, er det ekstra mange daglige kamper å ta. Se for deg å stå utenfor Fattighuset, i køene som vokser for hvert år som går, i håp om å finne en jakke, ullundertøy eller en sovepose som vil varme deg i månedene som kommer. Se for deg å lete etter andre hjemløse du kan sove sammen med så dere holder hverandre varme. Se for deg å bli vekket og jaget vekk når du endelig har funnet deg et sted å sove, eller å risikere at de få tingene du eier blir frastjålet mens du sover. Du er i et konstant overlevelsesmodus.
Ifølge de nasjonale kartleggingene som gjennomføres av NIBR (By- og regionforskningsinstituttet) hvert fjerde år, har antall hjemløse gått kraftig ned med 36 % de siste fire årene årene, og idag er det rundt 3 909 hjemløse i Norge. Det er godt nytt at tallet har gått ned, men samtidig vet vi at Norge er et land der forskjellene øker.
Det lever rundt 98.000 barn i lavinntektshushold i Norge, og mange av disse regnes som fattige. Det smerter meg å lese om hvilke konsekvenser det kan ha for barn og unge å vokse opp i en familie med dårlig råd, hvor man kanskje må velge mellom en god middag i jula og å dekke strømregningen, der barn ikke har råd til å være med på fritidsaktiviteter, som har mange juleønsker men tomme ønskelister mens andre har sine fulle, fordi de vet at familien ikke har råd.
Ulstein: KrFs barnereform er en gavepakke
Mens mange overkonsumerer, bruker flere milliarder kroner og slår prisrekordene år etter år på shopping-dager som Black Friday og Cyber Monday, som vi har importert fra USA og som har blitt en del av førjulstiden vår, har andre ikke engang råd til helt grunnleggende ting. I Porsgrunn har Røde Kors og Grenland Rotary satt opp et ønsketre der familier kan komme med anonyme julegaveønsker gjennom barnehager, skoler og lignende, som andre familier kan kjøpe til dem i gave. De har fått inn 600 ønsker i år, og noen av de mest hjerteskjærende ønskene er barn og familier som ønsker seg morsmelkerstatning og helt vanlige toalettsaker under juletreet.
Det gjør noe med barn og unge å vokse opp i familier med dårlig råd. De risikerer økt mobbing på skolen, sosial utestengelse og fysiske og psykiske helseplager. Det viser flere av NOVA-rapportene om barnefattigdom, nå også i en rapport om hvordan det er for ungdom å vokse opp i lavinntekshushold. Tanken på at det finnes barn i Norge som ikke får samme muligheter i livet som andre barn, gjør vondt, men aller mest provoserer det. For det er urettferdig, det kunne vært gjort noe med, og det skal ikke være slik.
Flere har vært kritiske til hvordan sittende regjering har håndtert barnefattigdommen. Redd Barna som nå har lansert «Barnometeret» på det femte året, der de vurderer politikken og tiltakene for barn, er ikke helt fornøyde med den borgerlige regjeringens strategi. Og det er forståelig, for regjeringen svikter jo når antallet fattige barn øker, og strategien de har utformet ikke vektlegger forebyggende arbeid som kan redusere barnefattigdom på lang sikt.
Men helt uavhengig av hvor man står på det politiske spekteret, er det mye man kan gjøre som et enkeltindivid for å bedre noen sin hverdag. Man kan for eksempel donere til organisasjoner som «Hjelp oss å hjelpe», som hjelper opp mot 200 familier. Det er det mange som gjør. Det er likevel en skyggeside til dette. Organisasjonen får inn mye ødelagte leker og klær, men også regelrett avfall som ledninger og tomme sjampoflasker. For noen dager siden kunne vi lese at de hadde mottatt en pakke med et kondom og en ondsinnet beskjed som lyder slik: “Disse skulle moren og faren din brukt, når dem likevel ikke har råd til å kjøpe gave til deg!”. Dette er en pakke som kunne havnet under juletreet til et barn. En skam, rett og slett.
[ Til deg som ville gi vanskeligstilte barn et kondom: Ønsker deg en trist jul ]
Hva som får enkelte til å sende inn slikt, forstår jeg ikke. Men jeg håper at flere vil bruke de neste dagene mot julen til å se menneskene bak tallene, og bidra med en gave eller to til en trengende familie. Gjør en god ting for andre. Ser du noen som fryser? Spør om du kan gjøre noe for dem. Gi bort et skjerf eller hansker. Gi en hjemløs noe varmt å drikke. Inviter noen på middag. Se disse menneskene som likeverdige. Se på dem med empati og anerkjennelse, ikke som ofre. De er mennesker som uavhengig av hvilken bakgrunn de har eller historien bak hvordan de havnet der de havnet, fortjener å bli tatt på alvor.
Det er kaldt, og vi fryser, men det er enda kaldere for dem. Vær et lys i mørket, et medmenneske. Og husk å se dem året rundt, ikke bare om vinteren. For kanskje burde vi hatt julestemning året rundt?