Flyktningekatastrofen har hatt den konsekvens at nesten alle viktige spørsmål i norsk politikk og samfunnsliv er satt på vent. Men de utfordringer vi hadde før syriske flyktninger begynte å strømme inn i vårt land, er der fortsatt, selv om mediene og politikerne i øyeblikket ikke gir dem den nødvendige oppmerksomhet.
Det gjelder selvsagt konsekvensene for norsk økonomi av nedgangen i offshore-virksomheten. Foreløpig er det Stavanger og Rogaland som merker dette mest, men det vil snart komme over det ganske land. Vi vil bli tvunget til å prioritere det som både stat og privat næringsliv har forsømt i mange år, nemlig investeringer i «R & D» (Research and Development). Da jeg i sin tid fikk den første OECD-rapporten som påviste denne forsømmelse, var folk flest så beruset av olje- og gassboomen at de ikke brydde seg om det. Nå bør alvoret gå opp for oss.
Det andre viktige området som er trengt i skyggen av flyktningkrisen er vårt forhold til Russland. Det er i dag nesten ikke-eksisterende. De fleste forbindelser er lagt på is. Norge opptrer som den flinkeste gutt i EU-klassen, som vi jo ikke tilhører. Vi står på gangen og har ingen som helst innflytelse over beslutningene i Brüssel. Men vi betaler villig mer enn de fleste medlemsland gjør. Og vi følger opp EUs økonomiske og sosiale sanksjoner mot Russland mer enn de fleste medlemsstater gjør. Selv folk som har historiske grunner til å være skeptiske mot Russland som polakkene, beskytter noen av sine interesser, som f.eks. det åpne samkvem mellom Kaliningrad og Polen. De fleste andre medlemsland passer også på at sanksjonene ikke går så langt at det skader deres egne interesser. Russerne lar for eksempel ikke flyktninger fra Afghanistan og Syria strømme inn i Finland mens vi oversvømmes av dem. At dette tjener Fremskrittspartiet mer enn andre partier er en bieffekt russerne kan leve med så lenge de får straffet Norge.
Selv under den kalde krigens mest alvorlige faser ble forbindelsene mellom Norge og Sovjetunionen opprettholdt på flere nivå. Det skulle alltid være åpne kanaler i tilfelle det oppstod misforståelser som kunne føre til militær opptrapping og i verste fall krig. Konservative politikere som John Lyng hadde full forståelse for dette. Det er synd at den lyngske innflytelse i Høyre ikke er så stor som den var. Jeg betrakter John Lyng som den klokeste utenriks- og sikkerhetspolitiker vi har hatt etter den annen verdenskrig, ja, faktisk større enn ikonet Halvard Lange.
Det er også synd at arbeiderpartipolitikere som Thorvald Stoltenberg har vært helt tause om innskrenkingen i Barentshavsamarbeidet som jo var hans hjertebarn. Vil han ikke såre aktivisten Jens? Ja, man kan spørre. Hvorfor lytter de ikke til Gro Harlem Brundtland og andre toppfolk som styrte under den kalde krigen? De advarte nylig mot å bryte kontaktene med Moskva i disse vanskelige tider.
Hvis amerikanerne og russerne klarer å samarbeide i Syria (de og israelerne har felles flyøvelser!) og de finner frem til et modus vivendi i Ukraina, blir vi sittende igjen med skjegget i postkassa.
Min fortsatte venn Thorvald (jeg er altså ikke helt objektiv) var taus som en østers da PST lot tilflyte Dagbladet materiale fra den kalde krigen. At daværende POT var skeptisk til unge Thorvald Stoltenberg er så sin sak, men når PST gir ut et dokument der det står at Finlands senere statsminister Paavo Lipponen var en KGB-agent, hoppet jeg i stolen. Det er bra at PST nå frigjør stadig flere dokumenter, men det må jo ikke bli den reneste idioti. Er PST-folkene helt historieløse? Saken er at Paavo Lipponen, som jeg kjenner meget godt, var en av de viktigste drivkrefter bak finsk EU-medlemskap. Det var Lipponen som riksdagsmann som fikk president Mauno Koivisto til å gå inn for EU-medlemskap tidligere enn han kanskje ellers ville ha gjort. Moskva var som kjent sterkt imot at Finland skulle gå inn i EU. Jeg mente at dette var finnenes største historiske sjanse siden 1918 og skrev dette i finske aviser. Hadde Bjørn Nielsen oppdaget dette ville han vel ha forlangt at jeg skulle få sparken i NRK.