Debatt

Vårofferet

Det er på tide å ta martyren ved hornene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Situasjonen hadde blitt helt håpløs. Alle forsøk på å spille tøff og sette hardt mot hardt hadde mislyktes. De forskriftsmessige unnskyldningene ble ikke trodd. Ikke så rart, kanskje, de var jo ikke oppriktig ment.

Det var klart at denne gangen kom ikke motstanderne til å vike. Folk var lei. De hadde fått nok. Ikke engang de ansatte i Justisdepartementet orket mer. De nektet å ta meg seg sjefens etter hvert råtnende blomster hjem. De ble opprørte av å se dem plassert rundt omkring i kontorlokalene. «Nazi-blomster», ble de kalt. Det var bare ett mulig manus igjen, ett eneste narrativ som kunne benyttes. Én eneste rolle å spille.

Påsken nærmet seg. Det passet i grunnen bra. Timingen var god. Like før palmehelgen ble vi derfor fortalt at landets justisminister hadde gitt sitt politiske liv for å vaske vekk våre synder. En heksejakt hadde endt i at hun måtte lide en martyrskjebne. Av hensyn til landet, av hensyn til partiet og for å hindre den onde kraften i å få makt, lot hun seg feste til korset. Det hele hadde begynt med et angrep på Ap, og der endte det også. Vi ble fortalt at Sylvi Listhaug kastet seg på sverdet for å frelse oss fra Jonas Gahr Støre. Ved å ofre seg på denne måten, skulle hun redde tre ting: Frp, landet – og ytringsfriheten.

Før martyriet var fullbyrdet, kom oppstandelsen. Statsråden var borte, opposisjonspolitikeren var født. «Målet i valgkampen var å holde Jonas Gahr Støre vekk fra Statsministerens kontor, og det er fremdeles mitt mål. Jeg mener han ikke er egnet til å være statsminister i Norge», sa Listhaug 2.0. KrF er et parti «uten ryggrad, styring eller en vei videre». Hun mente at «Støre vil forsøke å stemple meg, sammenligne meg med holdningene til Norges verste massemorder». Det var ingen tvil: «Vi har sett utrolig mye ondskap i Norge denne uka».

Hele denne krisen ble utløst av at Sylvi Listhaug 1.0 anklaget Arbeiderpartiet for å settet terroristers rettssikkerhet foran rikets sikkerhet. Det var en løgn hun aldri ønsket å beklage eller trekke tilbake. Når Sylvi Listhaug 2.0 nå fortsetter å spre farlige konspirasjonsteorier om Ap, viser det at hun enten ikke har forstått, eller gir totalt blaffen hvilke krefter hun egger. Ved avgangen tirsdag morgen sa hun at Støre og venstresiden forsøker å kneble ytringsfriheten. Dette er en eldgammel hersketeknikk som er svært mye brukt på ytre høyre flanke i politikken – den handler kort fortalt om at motargumenter, motsigelser eller skarpe reaksjoner på løgn og konspirasjoner omtales som knebling og trusler mot ytringsfriheten. I ytterste konsekvens fører slik retorikk til at ytringsfriheten, den aller mest grunnleggende rettigheten for et fritt og åpent demokrati, tas som gissel av folk som ønsker å kunne hate fritt uten å bli motsagt. Teorien om at Ap og venstresiden vil beskytte terrorister er ikke den eneste som florerer i disse miljøene. Antakelsen om at Ap og Støre er ute etter å true ytringsfriheten er også utbredt. Sylvi Listhaug har derfor et stort ansvar når hun velger å gi slike tanker et godkjentstempel. Tirsdag måtte Støre få politibeskyttelse for første gang på lenge.

Ytringsfriheten handler jo ikke bare om at man skal kunne si det man vil. Den handler også om at man skal kunne motsi det man vil. Det er når styresmaktene forsøker å hindre eller stoppe det frie ord at det virkelig er fare på ferde. Som da Frp presset SAS til å destruere hele opplaget av sitt flymagasin fordi de hadde trykket en artikkel om Frp som partiet ikke likte. Eller da Anders Anundsen la ut bilder av at han brant Tønsbergs Blad og oppfordret til boikott av avisen. Eller da Mazyar Keshvari sa han ville skyte en NRK-programleder på grunn av en TV-debatt. Eller da partiet ville fjerne statsstøtten til Antirasistisk Senter som hadde avslørt samrøre med apartheidregimet. Listhaugs kamp for ytringsfriheten bør med andre ord starte i hennes eget parti.

Tirsdagen bærer bud om at Sylvi Listhaug 2.0 er klar til å fortsette der versjon 1.0 slapp. Skal vi dømme etter oppførselen den siste uka, spiller det ingen rolle om hun sitter i regjering eller er utenfor. Hun lar seg ikke tøyle uansett. Verken Ap, KrF eller andre løper noen særlig risiko ved å fjerne henne fra regjeringen. Tvert imot ville det vært alvorlig dersom den siste ukas utspill og manglende vilje til å unnskylde substansielt ikke skulle få konsekvenser.

Offerkortet er et spar ess i det spillet Sylvi Listhaug behersker best. Hun har en sjelden evne til å framstå som både sterk og ukuelig – og forfulgt, kneblet og ofret på en og samme tid. Såret og usårlig. Framover kommer vi til å se en politiker som går konstant i angrep, men som selv ønsker å være uangripelig.

Nå viste opposisjonen at de ikke vil ha mer av dette. Høyre hadde en sjanse til å frigjøre seg litt fra det grepet den verste høyrepopulismen har hatt om dem. Den muligheten benyttet ikke Erna Solberg. I stedet gikk hun til angrep på dem som hadde kritisert Listhaug. Det var ingen ydmyk statsminister som talte i Stortinget. Men ydmyket var hun.

Mer fra: Debatt