Aslak Sira Myhre er en mann som ofte gjør gode refleksjoner. Til tross for sin bakgrunn fra ytterste venstre fløy, har han mange ganger vist at han evner å tenke langt ut over denne. Han har oppfattet at virkeligheten er mer komplisert, mer nyansert enn Rødts prinsipprogram tyder på. Derfor har han vokst til å bli en samfunnsdebattant jeg ofte lytter til med respekt og interesse. I hans innlegg i Dagsavisen 9. mai om det han kaller «Arbeiderpartiets falitt», er det imidlertid lite å spore av disse egenskapene.
Essensen i innlegget er at reformer som pensjonsreformen og sykehusreformen fører til ulikhet, og skaper avmakt og sinne hos arbeiderklassen. Hans konklusjon er at Arbeiderpartiet ikke forstår denne klassens behov, og er fremmedgjort for vanlige folk i Norge. Vi kjenner godt denne argumentasjonen. Her er det den tidligere Rødt-lederen som snakker.
Arbeiderpartiet er og skal være et parti av folk flest, for folk flest. Vi har klart å være et bredt folkeparti og landets største parti gjennom 80 år av en eneste grunn: At vi vet hvor viktig det er å lytte, være en del av folket og forstå tida vi lever i. Vi har over 50.000 medlemmer over hele landet med høyst ulik bakgrunn, erfaringer og kompetanse som hjelper oss med dette. Vi har et godt og sterkt samarbeid med landets ledende arbeidstakerorganisasjon som også gir oss impulser og korrektiv. En veldig viktig del av våre fremste tillitsvalgtes - og ikke minst min egen - hverdag, handler om å snakke med folk, reise rundt i Norge, møte menneskene i hverdagen. Og få ris og ros, synspunkter og ideer, informasjon og innspill. Det skal vi gjøre enda mer i tiden framover.
Sira Myhre skriver om sosiale ulikheter i samfunnet. Å redusere disse er Arbeiderpartiets grunnide, og vår fremste kamp. Forskere som Piketty og Wilkinson har gjennom gode bøker vist oss hvor grunnleggende urettferdig sosial ulikhet er, og at utviklingen i den vestlige verden går i feil retning. Derfor er noe av det Arbeiderpartiet er aller mest stolt av i vår siste regjeringsperiode at vi i Norge har gått i motsatt retning. Mens ulikhetene i Sverige og mange andre vestlige land har økt, har de i Norge blitt mindre de siste årene. Det kommer ikke av seg selv, men skyldes klare grep i skattesystemet, trygdesystemet og annen politikk. Vi skal ikke bare fortsette, men forsterke dette framover. For Arbeiderpartiet er kampen mot sosiale ulikheter selve kjernekampen.
Arbeiderpartiets mål har hele tiden vært å skape mest mulig frihet for enkeltmennesket. Arbeidet til alle, lik rett til utdanning gjennom fellesskolen og lånekassa, gode helse- og omsorgstjenester som er tilgjengelig for alle gjennom det offentlige har vært blant de sentrale reformene for å nå målet. Det har gjort at norske samfunnet preges av små forskjeller og like muligheter. Derfor skammer jeg meg ikke over at Arbeiderpartiet samtidig har stått i spissen for store reformer av offentlig sektor. At vi angripes for en pensjonsreform som har gjort det mulig for norske arbeidstakere å kombinere arbeid og pensjon i helt annen grad enn tidligere, kan jeg tåle. Det samme gjelder en sykehusreform som har bidratt til at det utføres hundretusenvis flere undersøkelser og inngrep, og at kvaliteten i norsk helsevesen på en del områder er i verdenstoppen. Det er nettopp vi som er offentlig sektors fremste forsvarere som må bidra til å fornye den. Det er vi som hele tiden må jakte på hvordan den kan hjelpe flere, gjøre jobben bedre, bli mer effektiv. Det er å bygge velferdsstaten videre, ikke å rive den ned.