ANNONSE

08-04-2016

Vår første og minste velferdsstat

Politikerne rører ikke i ekteskapet med ildtang – før det går til helvete.

Venstres landsmøte skal snart behandle et forslag om at barn skal ha rett til å beholde bostedet etter foreldrenes skilsmisse, meldte VG den 1. april. Datoen fikk meg til å avfeie historien, men den er siden kommentert i seriøse kanaler og meg bekjent ikke tilbakevist. Dette ytterst radikale forslaget fikk meg så til å tenke på en kronikk jeg for litt over to år siden skrev i denne avisa, med tittelen «Skilsmisse som samfunnsproblem».

Mitt poeng den gang var å peke på det påfallende i at vi nekter å diskutere hvorvidt den svært høye skilsmisseraten i Norge kan ha sammenheng med strukturelle forhold i samfunnet. Antallet skilsmisser hvert år nærmer seg halvparten av alle inngåtte ekteskap (for 2014 var tallene ifølge SSB henholdsvis 9556 og 22 887). Samme år ble nesten ni tusen barn under 18 år skilsmissebarn, og i tillegg til disse kommer et stort antall barn av foreldre som går fra hverandre uten å være gift. Ser man til omfattende forskning både nasjonalt og internasjonalt, er belastningen på mange av disse barna så godt dokumentert at det alene burde skremme oss inn i debatt. Leser man Aftenpostens barne- og ungdomsspalte Si;D jevnlig, burde ikke disse vitnesbyrdene gjøre behovet for samtale mindre. Familien er vår første og minste velferdsstat, og dens vanskelige kår burde få oss alle dypt bekymret. Likevel ser vi at våre politikere nesten utelukkende er fokusert på mulighetene for etterfølgende skadebegrensninger: å finne (til dels hardhendte) føringer for hva man skal gjøre når skilsmissen er et faktum. Litt som å sette ressursene inn på å håndtere en stadig varmere klode uten å ville titte nærmere på hva vi kan gjøre for å holde temperaturen nede, med andre ord.

Artikkelen vakte faktisk en viss debatt. Samlivsterapeutene Frode Thuen og Sissel Gran var langt på vei enige med meg. Førstnevnte pekte blant annet på de kraftige nedskjæringene som hadde foregått innen forebyggende familievern. Gran hadde selv en oppfølgende og tankevekkende artikkel i Morgenbladet kalt «Skilsmissetanker» samme høst. Flere journalister og samfunnsforskere, eksempelvis Gudmund Skjeldal og Olav Elgvin, syntes å mene at temaet var verdt å se nærmere på. Om ikke debatten akkurat tok fyr, kom det i alle fall en del interessante artikler utover året.

Fra fagfolk, journalister og forskere, altså. Fra politikere var det stort sett taust. Et av unntakene var daværende familie- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen, som avfeiet hele problemstillingen ved kort å fastslå at «vi kan ikke vedta at folk skal elske hverandre» (VG 28.02.13). Som om det var det jeg hadde skrevet om eller foreslått.

Riktignok sa Høyres stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde seg villig til å møte meg i Dagsnytt 18 samme kveld som kronikken sto på trykk. Det ble ingen debatt, men en i og for seg hyggelig, om enn fra hennes side noe reservert, samtale. Da jeg selv kontaktet noen av dem som hadde takket nei til debatten, var den ulne mumlingen ikke til å misforstå. Dette blir for vanskelig. For privat. Dessuten var flere av dem skilt, og ønsket ikke å «moralisere». Til det kunne jeg bare gjøre mine egne tanker: Om skilsmisse bare kan diskuteres av de fortsatt gifte, blir det etter hvert tynt i rekkene.

Når jeg tillater meg å vende tilbake til en to år gammel egenskrevet kronikk, er dette altså en direkte følge av forrige ukes VG-oppslag. Det var stortingsrepresentant Abid Raja som fikk den tvilsomme ære av å fronte forslaget om å få utredet om barn bør ha krav på å bli boende i opprinnelig bolig ved foreldrenes ekteskapsoppløsning.

Tydeligere kunne politikernes paradoksale holdning til skilsmisseproblematikken nemlig knapt illustreres. Mens de ikke vil ta i ekteskapet med ildtang mens det fortsatt fungerer, er det snart ikke grenser for hva man kan gripe inn med når det går til helvete. Selv om det kontroversielle forslaget ikke blir vedtatt på landsmøtet føyer det seg inn i rekken av høyttenkning om til dels uhørt inngripen i folks private sfære. Sist sommer la for eksempel familie- og likestillingsminister Solveig Horne endringsforslag til barneloven ut på høring. Blant annet ba hun om respons på et forslag om at delt bosted for barna ved ekteskapsbrudd skal bli hovedregelen i norsk lovgivning.

For å få denne viljen til tung inngripen etter brudd til å gå opp med vegringen mot å diskutere muligheten for strukturelle grep for å få ekteskapene til å vare, må man nødvendigvis definere det siste som privatliv, det første som ikke-privat. Det er en mildt sagt komplisert manøver. En skilt familie med barn er fortsatt en familie. Det handler fortsatt om individer og varierende behov, konfliktnivå, helse og økonomi. Det handler om sårbare og robuste unger og dem midt imellom, det handler om sørgende, lettede, fornuftige og rasende voksne. Det er nettopp derfor dette sakskomplekset mer kaller på strukturorienterte debatter enn løsninger i form av lover og forordninger. Når det gjelder spørsmålet om hvorfor så mange ikke makter å holde fast ved det som i alle fall ved ekteskapsinngåelsen var ment for evigheten, er det nødvendig å gripe tak i de virkelig store spørsmålene. Om hvordan vi organiserer oss. Om bosetning, økonomi og forventninger, om arbeidsliv, likestilling og omsorgsfordeling. Og om så veldig mye mer. Hadde jeg vært medlem av Venstre ville jeg heller enn på drastisk vis å ville gripe inn i folks privatliv fremmet følgende forslag på landsmøtet: «Regjeringen bes nedsette et utvalg for på bredt grunnlag å se på vilkår for og utfordringer i norske ekteskap.»

Men så er jeg ikke medlem av Venstre, da. Til det er jeg åpenbart for liberal.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!