Det var så nær så nær at rekorden fra 1947 på 104 sommerdager skulle bli slått. 103 dager med over 20 grader ble det i 2018. Sjansene for at vi får en «Indian summer» senere på høsten er vel minimale.
Værsnakk har det vært umulig å komme utenom i 2018. Tidenes snøvinter på Østlandet ble avløst av en sommer uten like. Mange har gledet seg over varmen, men den har også skapt bekymring.
Allerede i midten av juli var direktør for Meteorologisk institutt, Roar Skålin ute med en advarende pekefinger. «Sommeren med bismak» var overskriften på innlegget i Dagens Næringsliv. Skålin skrev følgende:
«Vi bader og koser oss, kler oss lett og sitter lenge ute om kvelden. Men under denne tilsynelatende hyggen ligger det en stygg sannhet: Det er klimaendringene som gir oss alt dette. I tillegg til nytelsen ser vi hvordan fremtidens somre kan arte seg, med tørre enger, skogbranner, nødslakt, vanningsforbud og sykehusinnleggelser.»
Sist søndag, en av de siste sommerdagene, gikk jeg til gudstjeneste i Røa kirke. Det var ikke store flokken som hadde møtt opp i det nydelige været. Marka eller et sjøbad var kanskje mer fristende.
Kirkebønnen er et av de faste innslagene i gudstjenesten. Når man kommer til denne delen av liturgien, kjenner jeg på en vond følelse. Jeg bekymrer meg ikke så mye over de faste kirkegjengerne, men hva med alle som er litt mer tilfeldig innom, for eksempel i et dåpsfølge.
Jeg håper at de ikke hører alle ordene som framføres fra alteret. En formulering som brukes i kirkebønnen i Røa er denne «Vern oss mot flom og ødeleggelser, og gi oss godt og tjenlig vær».
At denne gamle bønnen fortsatt brukes i folkekirken har vært mye diskutert i avisen Vårt Land i sommer. Det er nesten ubegripelig at Den norske kirke holder fast på bønneformuleringen. Håpet om at folk ikke hører det sies, kobles med et annet ønske, nemlig at en eller annen klimaskeptiker skal høre så godt etter at han tar seg en prat med presten etter gudstjenesten.
Samtalen kunne ha forløpt slik: «Det er godt å høre at dere i kirken ikke nører opp om alt det våset om menneskeskapte klimaendringer».
Presten: «Mener du at vi gjør det?»
Klimaskeptikeren: «I bønnen du nettopp ba, går jo det ganske klart fram at det er Vårherre som styrer med været. Da må jo han kunne også kunne ordne dette med klimaet»
Prester blir sjelden utfordret på sin teologi gjennom slike samtaler. Det burde de ha blitt. Da hadde de kanskje vært mer ivrige på å melde tilbake til kirkens ledere at nå er vi på ganske ville veier.
Norge er ikke alene. Sverige har denne sommeren vært hardt rammet av mange skogbranner. Det fikk en biskop til å formulere en bønn som ble publisert på kirkens nettsider. Avslutningen av bønnen var slik: «Kom med din heliga Ande och vattna jorden. Giv oss regn.».
Hva er det de holder på med, kirkens folk i Norden? Tror de på en Gud som styrer alt ned til den minste detalj? Gjør de det, får de i det minste legge fram en teologisk utredning om værguden de tror på. Det må jo vært helt essensielt i vår tid å si noe om gudsegenskaper man ikke tror på.
Jeg hørte nylig en frikirkepastor snakke med en ikke-troende. Han sa noe med god mening i: «Si meg hvilken Gud du ikke tror på, så er det kanskje slik med meg også». Og jeg glemmer ikke kommentaren fra en kar som meldte seg etter at jeg hadde holdt et kritisk foredrag om kirkens superåndelige språk. Han var ikke av de høyrøstede, men fremsto som ettertenksom: «Jeg synes det er så mye maning når dere kristne ber», var hans stille refleksjon. Kirkerådet burde umiddelbart innkalle ham for å lytte til hans klokskap.