Debatt

«Uvitende om egen uvitenhet»

Republikanerne har forvillet seg selv så langt utenfor den virkelige verden at de er ute av stand til å finne kompassretningen tilbake.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da president Barack Obama lanserte sin helsereform for åtte år siden, ble forslaget møtt med kompakt motstand fra republikanerne. Ikke en eneste republikaner, verken i Senatet eller Representantenes hus, stemte for den. Tvert imot. Mer enn 50 ganger har det republikanske flertallet i Kongressen stemt for å avskaffe Affordable Care Act, eller Obamacare som de døpte helsereformen.

Nå har det republikanske partiet ikke bare flertall i Kongressen, men også presidenten i Det hvite hus. De har hatt åtte år på å forberede et alternativ som Donald Trump under valgkampen lovet skulle gi amerikanerne et mye bedre og billigere helsetilbud. Så kommer altså alternativet på bordet, utformet av Speaker i Representantenes hus, Paul Ryan, i samarbeid med Det hvite hus og presidenten. Alt skulle ligge til rette for å fjerne den forhatte Obamacare og erstatte reformen med noe bedre. Men det skjer ikke, overhodet ikke.

For det første: Kongressens budsjettkontor, et partipolitisk uavhengig organ som regner på virkningen av lover og vedtak, kom med en rapport som konkluderte med at 24 millioner amerikanere ville miste helseforsikringen med det nye forslaget. For det andre ville premiene for folk over 60 år gå dramatisk opp, mens de rikeste ville tjene på reformen. Naturlig nok ble den folkelige reaksjonen meget kraftig.

Men det republikanske partiet har også kjørt seg selv så langt ut på høyresiden at en liten, men innflytelsesrik gruppe i Representantenes hus som kaller seg Freedom Caucus, ville gå enda lengre: Ingen helsereform over hodet. Helse er etter deres mening en ren privatsak som staten ikke skal bry seg med. Og på den andre siden av partiet har man en liten gruppe moderate som følte at avskaffelsen av Obamacare gikk altfor langt. Til sammen var de to gruppene – den ene på ytterste høyre fløy, den andre nær det politiske sentrum – tallrike nok, sammen med demokratene, til å kunne torpedere forslaget fra Trump/Ryan. Da hadde man ennå ikke begynt å telle stemmer i Senatet, der det også kunne ha blitt stoppet.

I denne situasjonen valgte Trump/Ryan å trekke forslaget, og dermed la Obamacare bestå slik helsereformen er i dag, en reform som blir stadig mer populær ute i befolkningen.

Det er vanskelig å forestille seg hvilken politisk katastrofe denne saken innebærer for republikanerne. Obamacare har vært deres største hatobjekt gjennom to presidentperioder. De har mobilisert Tea Party-bevegelsen (finansiert av milliardærbrødrene Koch), som har kalt helsereformen sosialisme og kommunisme som ville undergrave den amerikanske samfunnsmodellen. Sarah Pailin hevdet at staten med Obamacare ville opprette lister over mennesker som skulle avlives.

Så går det altså åtte år og en overraskende valgseier uten at det republikanske partiet er i stand til å komme med et eneste forslag som kan vinne flertall i Kongressen, der partiet faktisk har flertall. Republikanerne har forvillet seg selv så langt utenfor den virkelige verden at de er ute av stand til å finne kompassretningen tilbake. De har forvekslet hatefull retorikk med politisk håndverk, og gitt landet en president som foretrekker løgn fremfor sannhet.

Når Trump enkelte ganger beskrives som en realpolitiker, dreier det seg om en definisjon av politikk som bygger på manglende kunnskap, manglende erfaring og mangel på alt som har med politisk lederskap å gjøre. Han er ingen Ronald Reagan. Reagan hadde vært guvernør i USAs største delstat før han ble president, og var en dreven politisk aktør da han vandret inn i Det hvite hus. Som politiker er Trump en eneste ting: En sjarlatan. Hans nederlag med helsereformen avdekker alle hans manglende egenskaper til å styre USA. Eller som filosofiprofessoren Steven Nadler fra University of Wisconsin uttrykker det: «Han er uvitende om sin egen uvitenhet».

Ifølge Washington Post har Trump i løpet av de 63 første dagene i embetet rukket å komme med 317 «falske eller villedende påstander». Det er i snitt ca. fem per dag.

Også Paul Ryan har avslørt sin evneløshet som politisk leder gjennom helsereform-fadesen. USA har etter valget fått et politisk regime som preges av inkompetanse i mange ledd. Det mest kompetente regjeringsmedlem er faktisk mannen med tilnavnet «Mad Dog», James Mattis, forsvarsministeren som faktisk vet hva han driver med. Uten at han hittil har markert seg offentlig virker også den nye sikkerhetsrådgiveren, general H.R. McMaster, som en kyndig politiker. I Senatet, Kongressens overhus, sitter også flere meget erfarne republikanske senatorer som betrakter presidenten med stigende skepsis. Det skal ikke mer til enn at tre av dem skifter side ved en avstemning, så vil forslag fra presidenten falle.

Men foreløpig har det ikke kommet noen forslag fra Det hvite hus som har vært oppe til avstemning. Og Trumps forslag til statsbudsjett, med en rasering av områder som miljø, skole og helse, med en økning i forsvarsbudsjettet som overgår alt Pentagon har bedt om, er allerede så omstridt at det neppe kommer gjennom Kongressen uten grunnleggende forandringer. I mellomtiden skriver Trump under på det ene direktiv etter det andre, midlertidige forordninger som i flere sammenhenger ikke har betydning. Hans direktiv om å avskaffe Obamacare endte med at Obamacare blir stående. Direktivet om å bygge muren mot Mexico har det ikke skjedd noe med. Kongressen har ikke bevilget penger. Derimot har Trump på miljøområdet utstedt direktiver som faktisk får materiell betydning, og da negativ betydning for miljøet.

Ideologen bak Trumps politiske strategi, hans nærmeste rådgiver Stephen Bannon, har forsikret konservative republikanere om målet: «The deconstruction of the administrative state». Første forsøk på å demontere det amerikanske statsapparat endte i en spektakulær fallitt.

Mer fra: Debatt