Jeg jobber som lærer på en barneskole med dyktige og velmenende kollegaer, og en god og empatisk leder jeg setter stor pris på. Rektor er et driv av ei dame som jeg har inntrykk av at strekker strikken utover grensene for eget ve og vel, i sitt forsøk på å få læringskravene fra myndighetene til å få feste i et dertil tilpasset læringsmiljø.
I det pågående semesteret har det på skolen vært fokus på å kartlegge utfordringer vi har på de ulike trinnene. Ved hjelp av en såkalt ekspert på området, Paul Viktor Wiker, som har etablert og driver virksomheten «God Skole», har disse utfordringene så blitt omdefinert som «uvaner» og plassert hos elevene, tilsynelatende uavhengig av relasjoner, kontekst og system. Jeg mener denne formen for plassering av ansvar ser bort fra årsakene bak handlingene og potensielt er direkte nedbrytende for barnas selvfølelse.
Hva som ansees som hensiktsmessig i relasjonen barn–voksen har innen pedagogikken endret seg de senere tiår. Det har blitt en selvfølge å anerkjenne barn og voksne som likeverdige, slik blant andre Jesper Juul (2017) og Hedvig Montgomery (2018) understreker. Ikke likestilte, av den enkle årsak at maktforskjellen er for stor. Den voksne må for alles del ta det fulle ansvar for lederrollen, i og med at barnets livserfaring er begrenset når det kommer til mellommenneskelige relasjoner, og når det gjelder å kunne ta helhetlig ansvar for seg selv.
I videreføringen av kartleggingsarbeidet på min skole har elevenes «uvaner» blitt listet opp i skjemaer, til bruk som et arbeidsredskap på skolen, og også sendt hjem til elever og foreldre, til selvevaluering med avkryssing. De foresatte blir bedt om å snakke med barna om «uvanene» ukentlig og ha i mente hvilke utfordringer spesielt deres barn sliter med.
Eksempler på disse såkalte uvanene:
• Drikke vann i timen
• Lage lyder (plystre, nynne, synge, tromme på ting)
• Løpe i gangen
• Lage grimaser for å få reaksjoner
• Ikke sitte ordentlig (vippe på stolen, snu seg (!), ligge på pulten)
• Ikke holde armer og bein for seg selv
• Vandring
• Kommentere hva andre sier og gjør
• Fikle med ting i timen
Hva skjedde med barnets rett til å være umiddelbar?
Etter listen med uvaner følger alternativer for avkrysning: Her har jeg ingen uvane/Her har jeg en uvane jeg trenger hjelp til å rette opp…
Jeg kjenner på en følelse av skam bare ved å lese disse skjemaene. Skam er en av de mest destruktive følelsene vi kan la gro i oss. Den indikerer at vi ER feil, fremfor at en handling vi utførte var feil. Dette isolerte synet på adferd, indikerer for meg en mangel på nysgjerrighet over hva som ligger bak en elevs såkalte uvaner, knyttet til den konkrete konteksten der og da. Derfor blir disse overordnede kategoriene som deler inn adferd i ønsket og uønsket, heller en arrogant korreks som trolig resulterer i en følelse av skam og mindreverd hos barnet. Jeg kan ikke fatte hvordan dette kan unngå å produsere negative karakteristikker, og det ikke bare på et barns prestasjoner som i seg selv ville vært ille nok, men på selve individet – den lille sårbare personen som trenger å oppleve mestring og ikke bli definert som håpløs!
På «God Skole» sin hjemmeside kan vi lese at: «I den gode skolen har gode relasjoner mellom lærer og elev en vesentlig plass. Om relasjonen er god eller dårlig har stor innvirkning på hvordan den enkelte elev eller voksne opplever sin egen hverdag i skolen. Gode relasjoner mellom eleven og voksne kan være avgjørende for i hvilken grad eleven opplever tilhørighet, tillit, trygghet og å bli sett.» (http://www.godskole.no/om-god-skole). Men hvordan opplever en elev som får sine «uvaner», som å snu seg eller drikke vann, korrigert og skrevet ned på en liste, noe av dette? Det er fint at dette står på hjemmesiden, men det skamproduserende fokuset på «uvaner» vil nødvendigvis underminere forsøket.
Det er et uttalt premiss ved dette opplegget fra «God skole» at lærerkollegiet skal stå sammen som et stødig «vi», hvor alle drar i samme retning. Det er her jeg ser meg nødt til å kaste inn håndkleet for å ha selvrespekten i behold. Jeg kan ikke annet enn å rope varsko nå – for min lojalitet vil for alltid ligge hos barna. «God skole» har arbeidet praktisk med endringsprosesser og systembygging på 230 skoler i Norge. Det er kanskje på tide å våkne?
Jeg tror faktisk at for de aller fleste som har valgt å jobbe med barn, så er barnas beste det vi streber etter å oppnå. Men denne jakten på uvaner hos elever fremfor et pedagogisk oppdatert fokus på relasjoner, er virkelig helt usmakelig.
Jeg kan med hjerte i hånda og et inderlig ønske om konstruktiv dialog erkjenne at jeg ikke sitter med løsningen på hvordan vi skal oppnå trivsel og god læring i et klasserom med omkring 30 små kriblende barn som er satt under læringstrykk. Men jeg kan erkjenne at jeg tror vi i dette menneskelige forsøkslaboratoriet har gått oss bort.
Mennesket er født med et genuint ønske om å samarbeide. Barna ønsker å finne måter, som kan kjennes gode, å fungere i fellesskapet på. Men et fellesskap hvor uvaner telles er intet fellesskap. Det er en gapestokk og en skammekrok. Der lærer ikke barn hvordan de skal oppføre seg mot andre, men hvordan de skal skamme seg og hvordan de skal dømme.
Det er på tide vi diskuterer hva slags menneskesyn som skal være rådende i den norske skole.