Debatt

Uunngåelig dobbeltrolle

Staten som aksjonær må forholde seg til både selskapsrettslige og statsrettslige regelverk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Næringsminister Mæland mener jeg tar feil i min kritikk av statens aksjeeierskap (Dagsavisen 6.1.2016). DNBs informasjonsdirektør hevder at jeg bevisst fremsetter usanne påstander om statskontrollerte DNB (Dagsavisen 29.11.2016). Jeg betviler ikke Mælands gode intensjoner og at hun tar «på største alvor» den senere tids skandaler. Likevel er statens aksjeeierskap på en rekke viktige punkter mislykket. At DNB er et eksempel på det, underbygges av DNBs svar.

Staten som aksjonær er i en uunngåelig dobbeltrolle, og må forholde seg til både det selskapsrettslige og statsrettslige regelverket. Mælands svar er at man skiller klart mellom statens roller. Det er nettopp dette forsøket på et umulig absolutt skille hvor man skyver vekk den statsrettslige siden, som gjør at staten er en passiv og uprofesjonell aksjonær. Staten forsøker å være mest mulig lik en privat aksjonær, og tør ikke å håndtere store og viktige spørsmål av redsel for å fremstå som politisk.

Dersom statens aksjeeierskap skal lykkes, må staten erkjenne at den er både stat og aksjonær samtidig, og at det innebærer en fare for at selskapene tar for stor økonomisk risiko og samfunnsansvarsrisiko. Det må legges en strategi i lys av den erkjennelsen, som må følges opp.

Når det gjelder styreutnevnelser, har nok Mæland rett i at mange går riktig for seg. Det har imidlertid vært kontroversielle utnevnelser, under tidligere regjeringer og under denne, hvor det reises spørsmål ved om partipolitiske eller andre utenforliggende hensyn har vært avgjørende.

Når det gjelder statens aksjeeierskapsutøvelse utenom styreutnevnelser, svarer Mæland ufullstendig. Hun hevder at staten benytter generalforsamlingen til å utøve aksjonærstyring, noe den sjelden gjør. Hun kommenterer ikke min kritikk av bruk av lukkede møter med selskapene som styringsverktøy. Hun svarer ikke på det jeg skriver om Stortingets viktige kontrollfunksjon, som blir nærmest umulig slik staten opererer som aksjonær. Norsk offentlighet for øvrig vet heller ikke om skandalene er på grunn av eller på tross av statens styring, og ser kun at staten reagerer defensivt på skandalene.

DNB går fra den ene skandalen til den andre, uten at det får synlige konsekvenser for selskapet. Hadde det vært mulig uten en statlig aksjonær i ryggen?

I 2016 fikk vi avsløringene om DNBs Luxembourg-fadese, etterfulgt av saken om DNBs investeringer i rørledningen i Nord-Dakota, som fremstår som finansielt risikabelt og kontroversielt når det gjelder klima, miljø og menneskerettigheter.

DNBs respons på min Nord-Dakota-kritikk er symptomatisk. En profesjonell og etisk bevisst finansinstitusjon går ikke inn i slike investeringer, for så å stille spørsmål når pressen setter søkelys på saken. Pressen skal ikke være finansinstitusjonenes kontrollorgan. DNB skulle selv ha undersøkt dette grundig før de gikk inn i prosjektet. At de har stilt spørsmål før norsk presse kontaktet DNB (men etter omtale i utenlandske medier), er irrelevant. Min kritikk om at DNB først kom med den rundt formulerte pressemeldingen etter omtale i norsk media, står ved lag. Det har da heller ikke ført til at DNB har trukket seg ut som kredittgiver i milliardklassen (i motsetning til DNB-fondenes millioninvesteringer, som etter massivt press er solgt).

Dersom staten vil fortsette å gi statskontrollerte selskaper tryggheten som følger av å ha en statlig aksjonær i ryggen uten å kombinere det med klare krav til forsvarlig og ansvarlig drift, vil vi fortsette å se skandaler. Og imens kommer vi stadig nærmere det punktet hvor Norge ikke lenger kan flyte på oljealderen, men skal forsøke å opprettholde velferdsstaten i en mer krevende økonomisk situasjon. Staten som aksjonær og statskontrollerte selskaper må kunne gå foran og vise vei når det gjelder forretningsmessig økonomisk bærekraft, samfunnsansvarlig drift og bidrag til det grønne skiftet. At staten kaster bort denne muligheten er uholdbart, også rettslig.

Mer fra: Debatt