Debatt

Utviklingsministeren idealiserer sivilsamfunnets rolle som vaktbikkje

Sivilsamfunnsdeltakelse kan gi falsk legitimitet til partnerskap som først og fremst fremmer næringslivets interesser og verdier.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sivilsamfunnsorganisasjoner forvalter hvert år 7 milliarder kroner, det vil si 22 % av det norske bistandsbudsjettet. Utviklingsminister Nikolai Astrup hevder at de spiller en viktig rolle i det globale utviklingssamarbeidet, spesielt som en vesentlig del av partnerskap mellom myndigheter, næringsliv og sivilt samfunn. I praksis er deres rolle i slike partnerskap ikke like viktig som Astrup påstår.

Overvurderer sivilsamfunnsorganisasjonenes makt

Vi har forsket på sivilsamfunnsorganisasjoners rolle i de globale privat-offentlige partnerskapene som jobber for bedre helse i lav- og mellominntektsland. Norge er en av de største giverne til partnerskap som Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria og vaksinealliansen Gavi.

På tvers av de 18 største globale partnerskapene, deltar ikke sivilsamfunnsaktører der beslutninger tas i noen betydelig grad: gjennomsnittlig holder de kun ett av ti styreverv i slike partnerskap. Gavi, for eksempel, påstår at sivilsamfunnsdeltakelse er avgjørende i sitt arbeid, men tilbyr kun ett av 28 styreverv til sivilsamfunnsrepresentanter. Næringslivet, derimot, står for nesten en fjerdedel av styrevervene i partnerskapene vi har studert, og har dermed betydelig større makt til å påvirke hvordan partnerskapene forvalter sine penger.

Falsk legitimitet

Sammen med Norads direktør Jon Lomøy skriver Astrup at sivilsamfunnet spiller en avgjørende rolle i å utfordre og holde makthavere til ansvar, og i å sette den utviklingspolitiske agendaen. Begge deler er viktig for å opprettholde demokratiske prinsipper. Derfor bekymrer det oss at det i all hovedsak er store internasjonale organisasjoner med hovedkontor i Europa og USA som representerer «sivilsamfunnet» i globale styringsprosesser og ikke mottakerne av bistandsmidlene. Dessuten mottar disse organisasjonene selv penger fra partnerskapene for å drifte programmer og har derfor få insentiver til å være vaktbikkjer.

Sivilsamfunnsdeltakelse kan dermed gi falsk legitimitet til partnerskap som først og fremst fremmer næringslivets interesser og verdier. Derfor bør vi ikke idealisere sivilsamfunnsdeltakelse.

Mer fra: Debatt