Vis bildetekst
Foto: Dagsavisen

Utsettelsesministeriet Norge

Kan vi snart få gjort noe i dette landet?

Nils Kjær er ikke kjent som den store demokraten i norsk litteraturhistorie. Etter 1. verdenskrig var han tilhenger av tysk revansjisme, trolig fordi han hadde en viss suksess med noen av sine bøker i Tyskland, samtidig var han en glødende apologet fort Mussolinis fascisme. Men også Kjær hadde sine gullkorn å komme med, slik som i komedien Det lykkelige valg hvor hovedpersonen, stortingsrepresentant Celius, syns at «på Stortinget er det godt å sitte». Men like viktig i min sammenheng er følgende fyndord om norske politikere, som kan være en introduksjon til dette frilynte essayet: «Det ideelle i deres liv er dette at de ikke ventet å oppleve resultater av noen av sine anstrengelser.» Men hva har nå det med dagens norske politikere å gjøre?

Kanalbrua

Jeg kan begynne med min hjemby Tønsberg, en by som de fleste andre småbyer. I 1957 sto Kanalbrua ferdig, brua som bandt Tønsberg sammen med Nøtterøy, og med Tjøme lenger syd. Det som snart viste seg å være en hemsko med denne korte brua på bare 89 meter, var at den var så lav og at det var ei vippebru. Flere ganger om dagen måtte veien stenges ved å heve vippebrua for å slippe seilbåter og andre båter ut og inn av havna. Alt på 80-tallet blei det derfor snakk om å få en ny og bedre fastlandsforbindelse.

Så begynte den kommunale og den fylkeskommunale kverna å male. I utgangspunktet var de aller fleste enige om at Kanalbrua ikke holdt mål lenger. Jeg har ikke tall på hvor mange brualternativer og tuneller som har blitt foreslått. Men det har jevnt og trutt blitt reist nye forslag. Alle partier og alle lokalpolitikere måtte med respekt å melde komme med sitt spesielle forslag. Å få bygd ny bru har åpenbart vært helt underordna. Derimot har det vært viktig med alle komiteen som har vært nedsatt, planleggingskomiteer, byggekomiteer osv. To sett med rådmenn har kommet med sine innstillinger, arbeidsgrupper har vært i sving, en har skrevet temarapporter, saken har vært opp i diverse kommunestyremøter i både Tønsberg og på Nøtterøy, saken har blitt utsatt, saken har vært oppe i fylkeskommunen, igjen har den blitt utsatt. Og sånn har det fortsatt. Millionene har rent ut til planlegging og prisen øker år for år. Etter 30-40 år står vi nå igjen med to alternativer, en tunnelløsning og en bruløsning. De er stipulert til mellom 3,8 og 5,8 milliarder.

Men saken er nok en gang utsatt, ikke et spadetak er tatt hittil, og det virker lite sannsynlig at brua eller tunellen skal stå klar de første ti åra.

Lyntog

Når en følger med i den politiske debatten, får en inntrykk av at dette med fornybar energi og å redusere forurensinga er flotte greier. Mon det? Hver dag går det ca 30 fly hver vei fra Oslo til Bergen, Trondheim og Stavanger, fly som spyr ut CO2. Fra Oslo sentrum til Bergen sentrum tar denne turen. 4 timer og derover. Hadde politikerne i stedet satsa på lyntog på de tre rutene, vil en bruke fornybar og billig norsk vannkraft, CO2 utslippene ville bli mye mindre, og turen fra sentrum til sentrum ville gått mye fortere, ca. 2,5 t til Bergen, og ca 3 til Stavanger og Trondheim. Konsulenter har kommet med rapporter at en innvestering i hurtigtog vil være regningssvarende, men til ingen nytt, ingenting har skjedd.

Men en dag vil toglinjene og høyhastighetstogene endelig komme, bare at da vil det ha kosta astronomisk mye mer enn om en hadde gjort det 30 eller 20 år tidligere. Dette vil være en forskrewkkelig sløsing med midler. Det samme gjelder og veiforbindelse mellom Oslo og de tre byene. Jeg har inntrykk av at mange miljøaktivister syns at biler er syndige, det er liksom litt hellig å væra sinna på bilen. De mener åpenbart at det er mye coolere å reise rundt i vårt vidstrakte land med hest og kjerre, eller med sykkel. Men en trenger ikke være spåmann for å si at bilen er kommet for å bli. Snart vil det komme biler som kan kjøre 800/1000 km på el-kraft, de vil kunne lades på ett minutt og vil ha mye billigere batterier enn de nåværende. Altså trenger vi raske, trafikksikre veier. Alt i 1975 vedtok Stortinget å bygge ny stamvei til Bergen. Da ville kostnadene kanskje vært rundt 100 millioner. Nylig så jeg en kalkyle på ny E 134 fra Oslo til Bergen, den lød på 30 milliarder. Men også disse motorveiene vil komme en gang. Da vil kanskje omkostningene ligge på 100 milliarder?

 

Blir det en bedre løsning om en utsetter avgjørelser?

For det hevdes jo, at hver «sak» må gås grundig gjennom, da blir resultatet så mye bedre. Men er det sant? Valget av Gardermoen som hovedflyplass er etter min mening kroneksempelet i så måte. Planlegginga tok årtider. Alternativene til Gardermoen var Hobøl og Hurum. Det som etter sigende avgjorde beslutningen som ble tatt, var en værrapport som ville ha det til at det er mye mindre tåke på Gardermoen enn på Hurum. Noe som alle som er kjent i disse områdene vet er vås.

Ut fra rein logikk, men også fra et miljøperspektiv, ville det det beste vært å velge en plassering som lå mest mulig i sentrum for der hovedtyngden av passasjerer på Østlandet bor. For passasjerer fra Vestfold, Telemark, Buskerud, Østfold, Oslo og deler av Akershus ville Hurum overlegent vært det gunstigste. Kun for deler av Oppland, Hedmark og Akershus ville Gardermoen vært et bedre alternativ. Men disse kunne jo fått beholde Gardermoen som regionsflyplass, på samme måte som Torp er det for Vestfold og Telemark i dag. Jeg lurer på hvor mange millioner km som vi bilister har kjørt ekstra p.g.a. at politikerne anla hovedflyplassen helt i utkanten av det området flyplassen skulle dekke, og ikke minst hvor mange tonn med CO2 som er sluppet ut i unøden? Gardermoen er en fin flyplass, men det var en gedigen fadese å legge flyplassen der.

Er det noen som styrer?

Som vanlig borger i dette landet, er dette spørsmålet svært opportunt. Jeg kan ta noen eksempler. Jeg jobba selv 20 år i Posten, det var vår oppgave å få brakt brev og pakker fram til alle som bor i dette grisgrendte, langstrakte landet. Men noe som gjorde og gjør denne jobben vanskelig, er at det er ca. 160 000 personer som ikke har en vanlig postadresse, kun det som kalles en matrikkeadresse. Det vil si at postadressen deres er et navn, foruten et firesifret postnummer og et stedsnavn, men de har ikke en gateadresse. Dette kommer av verken de kommunale eller statlige myndighetene har giddet å sette navn på veien eller stedet der folk bor. Dette er ellers ikke bare et problem for Posten, men også når en skal finne fram til folk ved hjelp av GPS. Etter sigende jobber Kartverket nå med å ordne opp i dette, men i de tjue åra jeg jobba i Posten skjedde ikke noe med saken. Ikke etterpå heller.

Alt i 2007 kom det første forslaget om å gi hver norsk statsborger et ID kort (og pass). Alle har jo ikke førerkort eller kontokort med bilde, så et ID vil gjøre det lettere for mange. Men ingen har de siste 11 år sett snurten av dette kortet, og det siste jeg hørte var at saken er helt i det blå.

Jeg kunne fortsette lenge med slike saker, men la meg nevne en til. Annet hvert år samles i begynnelsen av september en rekke mennesker, valgmedarbeidere kallet, en sein kveld for å telle opp valgsedler. Dette skjer på den gamle metoden, etter hva jeg forstår, hvor en spytter på fingrene og teller i vei. Men sånn er det ikke i andre land. For mens valgresultatet i de fleste siviliserte land er klar en times tid etter at valglokalene er stengt, en har elektronisk lesing av valgsedlene, så kan vi i Norge oppleve å vente både en og to dager før vi får det endelig resultatet

 Det sløses med penger på konsulenter, byråkrati og ved økte utgifter gjennom utsettelsene, men det virker som det å sløse med penger ses på som et stort problem. Mange av oss husker bygginga av de nye lokalene til Norges bank, overskridelsen i forhold til budsjett lød på ca. 3 milliarder. Men ingen fikk på pelsen av den grunn.

Nylig hadde vi saken med bygging av nytt post- og varemottok under Stortinget. Budsjettet lød på 1,1 milliard, men det siste anslaget jeg hørte lød 2,32 milliarder, altså 1,2 milliarder mer Hittil..

Dette pengesløseriet, som vi skattebetalere må betale, er nærmest en vane, både i statlige og kommunale virksomheter. Nylig kom det fram at NAV sølte bort 700 millioner på datakluss. Det er en gigantisk sum som burte vært brukt til noe mye bedre. Ellers har det stått i avisene om Altinn, Ruter (de som har ansvar for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus), om Oslo universitetssykehus og Politiet, om at de har hatt datatrøbbel som har kostet opptil 100 millioner.

Det er jo naturlig å tenke at en regjering skal regjere, og at oppgaven til stortingspolitikere og kommunale politikere er å vedta at nødvendige ting blir gjort. At folks behov blir tilfredsstilt, at næringslivets behov for en smidig infrastruktur blir tatt hensyn til osv. Men så er ikke tilfellet. En bedre beskrivelse av regjering og styrende organer er at det råder styringsvegring. Det som har skjedd etter Utøya er kun et lite eksempel.

Svært mange politikere er mest opptatt av å utsette, av å nedsette komiteer det er «godt å sitte i». Landet blir leda av et utsettelsesministerium.

 

Privat velstand, offentlig fattigdom

Det som har skjedd som følge av oljemilliardene som har strømma inn, er at tallet på milliardærer og mangemillionærer har steget til værs som en rakett. Bladet Kapital skriver at vi nå har 308 milliardærer, trolig det største antall i verden i forhold til innbyggertall. Samtidig har den offentlige fattigdommen økt, ikke minst i de kommunale tjenestene. Et godt eksempel er eldreomsorgen, både når det gjelder hjemmebesøk og aldershjem. Jeg husker Carl I.Hagen var svært frampå med å love at eldre ville få det så mye bedre om hans parti fikk større innflytelse. Det er naturligvis ikke bare Frps skyld, men saken er at i mange kommuner er aldersomsorgen på vei til å bli en skamplett.

Hovedårsaken er at mange kommuner, ikke minst de større kommunene, har alt for lite penger å rutte med. Det er alt for få ansatte, i stedet for å ansette flere, så blir det færre ansatte. Nå er det stress over hele fjøla, de ansatte flyt som piska skinn. De har ikke tid til å snakke med de gamle, knapt nok tid til å vaske pasientene når de har gjort på seg. Assistenter og ringevikarer blir oppfordra til å ta fagbrev, men om de gjør det får de plutselig mindre fast stilling, og ikke større stillinger enn på 15 -30 %. Årsaken er at ringevikarer er mye billigere enn folk med fagbrev.

Retten til å bo

«Enhver har rett til å eie eiendom, alene eller sammen med andre,» heter det i § 17 i FNs menneskerettighetserklæring. Men hvilken mulighet har en til å eie sin egen leilighet, når en må betale 2 millioner for et krypinn på 20 m2 , og en er ringevikar eller jobber i et bemanninsbyrå? Det virker som hele poenget med norsk boligpolitikk, er at boligen skal bli så dyr som mulig. OBOS og borettslagsbevegelsen var kanskje det siste sosialdemokratiske smutthullet som var igjen i Norge, nå er det bare penga som rår der også. Selve kjøpeprosessen er ordnet så finurlig, at den er spesialdesignet for å pirre griskheten og begjæret i enhver av oss. En skal i løpet av en visning, som kanskje tar 15 minutter, bestemme noe som kan bli avgjørende for hele livet. Kjøperen blir pirra av andre kjøpere som (kanskje) også vil by, det arrangeres raske budrunder, mange fristes over ende. Og prisen på boliger øker.

 En trenger ikke være spesielt genial for å se at om det blir krakk i Norge, noe som utmerket godt kan skje, så kan det gjerne skyldes at renta har gått opp, arbeidsledigheten er økt, og folk klarer ikke lenger å betale de dyre utleggene til en bolig som kanskje har gått ned med 50 % i verdi. Jeg er blitt fortalt at fortjenesten i bygningsbransjen er blant de største i alle bransjer, opp mot 40 %. Et sted leste jeg at byggprisen i gjennomsnitt er på 30/35 000 kr pr m2, mens salgsprisen er på 100 000 kr.

Så er da spørsmålet hva de politiske myndighetene har gjort for å kjølne ned et overoppheta boligmarked, skape en salgssituasjon hvor kjøperen får tid til å tenke seg om, i svært mange land er det mye mer kjøpervennlige systemer enn i Norge? Svaret på spørsmålet er dessverre INGENTING. Det er jo så flott når boligen blir så mye mer verdt.

 

Våre representanter

For over femti år siden var jeg noen ganger på nominasjonsmøter, ikke som kandidat, men for å sette meg inn i hvordan nomineringer fungerer. Det jeg sitter igjen med som et minne, er at møtelederne nærmest måtte nøde folk til å stå på liste. Nå derimot har jeg inntrykk av at det ofte er nærmest slåsskamp på nominasjonsmøtene for å komme høyest mulig på lista. Jeg skal naturligvis ikke påstå at alle som stiller opp til valg, gjør det av egoistiske årsaker, men en må være temmelig blind om en ikke ser at det for mange er karriere og privilegier det primære.

Et rørende eksempel er at et av de første sakene som tas opp i kommunestyret etter en tre måneders politikerferie, er forslag om økt lønn. Det har i god tid blitt nedsatt en såkalt uavhengig komite som skal komme med et uhildet forslag om lønnsforhøyelse. Og det har vel andre skjedd at et slikt forslag blir nedstemt. Det dreier seg om privilegier, at kompiser skal bestemme lønna til hverandre. Jeg kan ta stortingsrepresentantene som eksempel. I 2018 har de bevilget seg selv en lønn på 954 602 kr, en økning på 250 000 på ti år. Pensjonen er på 57 % av sluttlønn, altså rundt dobbelt så mye som en vanlig arbeider. I tillegg har de bevilget seg en rekke frynsegoder; gratis reiser for seg og familien, sterkt refundert kantina med diettpenger attåt, svært gode betingelser ved sjukdom og død, etterlønn osv osv. For å si det med George Orwell: Vi er alle like, men noen (av oss) er likere enn andre.

 Jeg mener ikke å henge ut stortingsfolk, eller folk i kommunestyrene, men de stemmer ja hver gang når nye privilegier bys fram, da må tåle de å bære ansvar for dette. De må også tåle å at en ikke skal utnytte sin makt til egen fordel. Her skjer det mange beklagelige ting. Det er derfor nitrist å observere at mange stortingsfolk og statlige leder mener de har en slik posisjon at de fritt kan voldta og fikle med kvinner, eller skriver fiktive reiseregninger de mener skal dekket osv. Stadig dukker det opp nye saker, det ser ut til være en hel kultur som tillater dem å gjøre slike ting.

Klasseforskjellene øker

På slutten av 60-tallet var det mye snakk om studentboom og studentopprør. Arbeiderungdommer fikk seg utdannelse, klasseforskjellene blei redusert. Samtidig gjorde studentene opprør med et autoritært professorvelde, og studenter med middelklasseforeldre begynte å solidarisere seg med arbeiderklassen. Men historia har vist at det var helt andre ting enn dette som egentlig hendte. I dag ser vi at andelen studenter med arbeiderklassebakgrunn er mindre enn på mange år, likeledes er skillet mellom arbeidere og middelklassefolk blitt større. Jeg har vært arbeider og forfatter i 45 år, men jeg studerte også noen år. Dette skjedde etter at det ut på 80-tallet ikke lenger var opportunt å være arbeidervenn. De økonomiske forskjellene har økt, men enda mer de sosiale.

I mine yngre dager var det ikke regninga jeg grudde meg mest for da jeg gikk til tannlege, men boringa og alt ubehaget. Det var ikke så dyrt å gå dit. I dag er det tannlegeregninga en gruer seg til. Naturligvis skulle tannhelse vært en del av helsa for øvrig, men en må gå ut fra virkeligheten, og den forteller at 14 % av befolkningen ikke har gått til tannlege de to siste åra. Noen av disse har tannlegeskrekk, og noen vurderer vel at de ikke har behov for tannpleie, men det gjenstår at kanskje 10 % ikke har råd. De fleste tannleger med privatpraksis tjener over 1,5 million. For samfunnet er det viktigste at folk har mulighet til å gå regelmessig til tannlege, følgelig må enten tannlegene finne seg i å redusere sine fortjenester, eller så må politikerne sørge for at tannhelsa blir en del av det vanlige helsestellet.

En gruppe studenter som ofte var ganske radikale på 60- og 70-tallet, var jusstudentene. Men i dag er for mange juristers del solidariteten med vanlige folk gått heden, en jurist tar nå 2/3/4 000 kr for en time. Dette får konsekvenser. Om det skulle skje med folk med vanlig arbeiderlønn, så ville de ikke ha råd til å få hjelp av en jurist. Om en derimot dreper noen, eller gjør noe annet skikkelig faenskap, de kan be om den beste jurist som er å oppdrive, men vi vanlig menneske har ikke råd til noen jurist. Grensa for Fri Rettshjelp er reelt sett gått ned. En enslig får ikke Fri rettshjelp om hun har høyere inntekt enn kr. 246 000 i året, for et par er beløpet kr. 369 000. Det er selve bærebjelken i et demokratisk samfunn at alle er like for retten, at det ikke er pengeboka som skal avgjøre om rett skal skje. Sånn er det ikke lenger, nå er det lommeboka som bestemmer.

Det er grunn til å minne om at studier i Norge er gratis, bortsett fra at en må kjøpe studiebøkene, og betale for livsopphold. Men det siste er jo noe alle mennesker må. Dessuten er borteboerstipendiet ganske sjenerøst, kr. 4 437 pr. måned. I USA koster det for amerikanske studenter koster det ca. 250 000 i året gå på en av de bedre universitetene, men da er kost og losji med.

Derfor mener jeg at argumentet med høy studiegjeld ikke kan ses på som en god nok begrunnelse for de økte økonomiske forskjellene mellom arbeiderklassen og den akademiske middelklassen.

 

De sosiale forskjellene

Jeg leste nettopp Olle Svennings bok År med Erlander om de to åra mellom 1966 og 1968 da Svenning var politisk rådgiver for Erlander. Det var ikke Erlander, men hans forgjenger som svensk statsminister, Per Albin Hansson, som lanserte begrepet folkhem, nemlig det at arbeiderklassen skal samarbeide både med middelklassen og med bøndene for å bygge opp et demokratisk velferdssamfunn. En kan håpe på at noe slikt skal skje en gang i framtida i Norge, men det er lite grunnlag for det akkurat nå. Det er flere årsaker til det. På Tinget fins det omtrent ingen arbeidere lenger, heller ikke i Arbeiderpartiet. Dette påvirker naturligvis de valg DNA tar.

Jeg som dette er et uttrykk for, mener ikke at arbeiderklassen har fått et annet forhold til akademikerne, men at akademikerne har fått et nytt forhold til arbeiderne. Tidligere sto det i samfunnet like stor respekt av en snekker som av en lektor, men nå er teoretisk kunnskap opphaussa til overmål i forhold til praktisk kunnskap. Teoretisk kunnskap blir sett på som mye visere og mer fortjenestefull enn praktisk kunnskap. Arbeidere blir i større og større grad sett på som dumme og mindreverdige. Den samme holdningen rår både i media og i kunsten. Etter 20 år tror jeg knapt Skavlan har hatt en arbeider i stolen ved sida av seg. Det er kun de som har foretatt klassereisa som får litt plass. Arbeiderklassen er bortsett fra rett før 1. mai fullstendig fraværende i media, og arbeiderkultur blir sett på som noe gammaldags og kjedelig.

           

Finansakrobatene

For litt siden leste jeg noe som virkelig ga et støkk i meg, om en virkelighet jeg ikke ante eksisterte. Det var boka Storeulv om finansmannen John Fredriksen. Boka begynner med en skildring av et møte på den fineste suiten, Chr.Radich suiten, på Grand Hotell i Oslo. Aktørene var den bergenske skipsrederen Bernt Daniel Oddfjell, skipsmegleren Morten Mo, og John Fredriksen himself. Her bøtta man innpå med sprit, og det ble ført et språk som til og med Trump ville syns var litt vulgært. Saken gjaldt at Frediksen ville selge 8 kjemikaliebåter til Oddefyll. Etter enda mer fyll, litt småslåssing med strupetak etc, blir de to høye herrer Oddefjell & Fredriksen enige om en sum. Avslutningen på intermessoet er at Fredriksen seinere på natta brøler ut til sine fyllevenner. «Bønder! I dag har jeg gjort den beste handelen i hele mitt liv. En halv milliard! Jeg har faen meg tjent en halv milliard!»

Tage Erlander var svært opptatt av at finansakrobater og andre mer edruelige finansfolk ikke skulle få for mye makt. Verken politisk eller økonomisk makt. I vår nyliberalistiske tid, hvor penger er den eneste Guden, er dette mye mer viktig enn det var på 60-tallet. Jeg er ikke verken politiker eller økonom, men jeg tror den eneste måten å stanse det finansakrobatiske uvesenet på er ved å styrke demokratiet. Men fins det noen vilje til det?

 

Det går an å få noe gjort

I oktobernummeret i år av Aftenposten Innsikt sto det oversatt en The Economist artikkel om Xi Jinpings Kina. De to bærebjelkene i Xi`s ideologi er å styrke makta rundt kommunistpartiet, og klart ta avstand fra en vestlig demokratimodell. Demokratiet fungerer ikkje, si han. Den dreide seg om hvordan Kina er i ferd med å endre seg radikalt. En viktig sak som er pønsket ut er at det skal bygges 19 nye megabyer, eller byklynger som det ble kalt. En slik byklynge er området rundt Shanghai (Yangtze floddelta). Totalt tar en sikte på at 150 millioner skal bo der. To andre slike områder er rundt Hongkong og rundt Beijing. For å bedre kommunikasjonen mellom disse byklyngene, skal det innen 2020 bygges 12 langtrekkende Intercity ruter med høyhastighetstog, og innen 2030 skal ytterligere 9 Intercity ruter åpnes. Kina er det land i verden der det bygges mest skyskrapere, økonomien blomstrer. Myndighetene hevder at det i 2017 var en økonomisk vekst på 6,9 %, men i god kommunistisk tradisjon kan en mistenke at dette tallet er for høyt.

For et par år siden var vi i Dubai. Sett gjennom øynene til en turist på helgetur, var det vi så utrolig. Statsministeren i landet, Sheikh Mohammed, som også er en kollega, en poet, smilte mot oss på store posters. Vi var oppe i verdens høyeste bygning, Burj Khalifa, som strakte seg 828 meter til værs og var litt scary med sin voldsomme høyde og dimensjoner. Flyplassen var et eventyr, en ny metro var nettopp ferdig, jeg tror det er den byen i verden med flest skyskrapere (over 200 meter), det spretter omtrent opp en ny hver dag, og de kan by på verdens største supermarked, innendørs slalombakke osv.

Kona og jeg har en liten leilighet i vårt andre hjemland, nemlig Tyrkia. Nylig ble Istanbul New Airport åpnet, den er gigantisk, og har kostet svimlende 244 milliarder. Flyplassen er president Erdoghans øyensten, har i dag kapasitet til 95 millioner passasjerer årlig, men er bygd for å tåle svimlende 200 millioner passasjerer! Erdogan bygger den største moskeen i Tyrkia, Camlica moskeen, nye jernbanelinjer er planlagt osav.

Alt dette er jo fantastisk, det er svimlende, det får det til å gå rundt i huet på en. Men det er et men her. Alle disser landene, og flere andre av samme sort, er diktaturer, nasjonalistiske og svært autoritære. Det meste av arbeidet i Dubal utføres av underbetalte pakistanske eller indiske fremmedarbeidere. Det er ikke tillatt å organisere seg, de som prøver på det blir skikka ut av landet i løpet av timer. Frie partier fins ikke. Ytringsfrihet er bare et fremmedord, de som prøver å si noe kritisk blir sperra inne eller det som er verre. I Kina fins det kjempestore omskoleringsleire hvor muslimer blir ydmyka og indoktrinert. Landet tar sikte på å bli den største kolonimakta i verdenshistorien, ved å «tilby» fattige land «gratis» jernbaner, havner, flyplasser osv, mot at Kina står for all drift og får all fortjeneste i 99 år.

Pengene finnes

Jeg har levd sammen med vanlige mennesker hele livet, og er ganske fornøyd med at jeg sjøl også er et helt vanlig menneske. I de siste årene har vi sett en svært farlig forandring i mange land. I USA har det demokratiske partiet, det partiet som tidligere tok på seg ansvaret for å være et parti for vanlige mennesker, fra og med oppkomlingen Clinton har det gått over til å bli et parti for eliten, for de aller rikeste, for lobbyistene som etter hva jeg har lest snart eier Senatet. Det gjør at vanlige, arbeidende menneske ikke har noen som representer dem. Dette er en tragedie. Det gjør at mange alminnelige folk roper på «den sterke mann», på autoritære og halvfascistiske partier. Det samme har skjedd i mange land. Og det kan skje i Norge om ikke vanlige mennesker føler at de blir hørt. At ikke vanlige mennesker lenger har ingen sterk arbeiderbevegelse å støtte seg til, heller ikke noe arbeiderparti

Alle unge journalister som kommer rett fra skolebenken, lærer – når en politiker legger fram et forslag som koster noen kroner – å si inkvisitorisk: Men hvor vil du ta dissa penga fra?!! Hæ? For meg er det vanskelig å skjønne at voksne folk kan mene at i framtida skal ingen i Norge lenger jobbe og betale skatt, det må jo være denne tanken som ligger bak at vi ikke skal røre oljefondet som nå er på 8500 milliarder. Men naturligvis skal folk jobbe og betale skatt også i framtida.

Men vi trenger ikke spise av Oljefondet for å få gjort det som er påkrevd å gjøre i samfunnet vårt: prioritere fellesskapet, øke bevilgningene til eldreomsorg, bedre helsevesenet, få modernisert vei og togforbindelse slik at det i det minste kan komme opp på nivå med andre demokratiske land i Europa, intensivere forskning, bruke tid og penger på å få arbeidsledig ungdom ut i arbeid, nedlegge NAV, i stedet opprette nye organisasjoner som har som grunnlag å respektere folk og å hjelpe dem i en vanskelig situasjon…

For å få de nødvendige midler, kan vi umiddelbart trekke tilbake den skatteletten på 25 milliarder de rikeste har fått – uten at det har blitt skap en arbeidsplass av den grunn. Videre kan vi begynne å beskatte de multinasjonale selskapene som Google, facebook, Amazon, Apple og andre mye hardere. Vi kan gå hardere inn på spekulanter som gjømmer penger i skatteparadis. Vi kan slutte med ordningen at spekulanter kan trekke renter fra på skatten, slikt skattetrekk skulle bare gis til huskjøp opp til en viss sum. I tillegg kan vi med hård hånd gå gjennom lønninger og privilegier til politikere, statlige og kommunale leder osv. Og vi kan sikkert gjøre mer.

Demokratiet er det eneste som kan redde oss!

Men det aller viktigste tror jeg er å fornye det representative styret. Vi er kommet i en situasjon hvor griskhet rår i det politiske systemet. Mange som det sies skal representere oss, de representerer ikke annet enn sin egen karriere, og sin egen griskhet. Detter må det bli slutt på. Jeg har ikke noe svar på hvordan dette skal gjøres, men jeg har gjort meg noen tanker.

Demokrati betyr egentlig «folkets regjering», altså folkestyre. Jeg har sjøl erfaring fra fagbevegelsen. Der blei jeg kjent med mange arbeiderpartifolk. Av dem lærte jeg at da Gerhardsen var partiformann gikk han rundt og snakka med medlemmene om hvilke saker de ønska at partiet skulle gjøre noe med. Han skriver om dette i Tiillitsmannen. Da Reiulf Steen var formann gikk han bort til den lokale partiformann og snakka med han. Men da mor Gro blei formann, gikk ho opp på talestolen uten å se verken til høyre eller venstre, og lira av seg et langt innlegg om hvorfor vi skulle stemme på henne.

Og der er vi ennå. Jeg er overbevist om at kampen for demokrati må ledes av arbeiderbevegelsen, og bygge på sosialdemokratiske, kristne og humanistiske verdier som solidaritet, nøysomhet, arbeidsomhet, rettferdighetssans, nestekjærlighet og oppofrelse for fedrelandet.

Ut fra dette mener jeg vi må få en ny form for representativt styre, der de som åpenbart ikke tenker på annet enn karriere og egen vinning, kan kastes. Folk som er i veien og bare ødelegger for fellesskapet er det ingen grunn til å gis vervet som våre representanter. Dessuten må alle privilegier politikere har snuska til seg, fjernes, slik som for høy lønn, for høy pensjon. Det er viktig. Noe av det farligste som kan skje med det norske demokratiet, at det utvikles en generell politikerforakt – slik det gjør i mange land.

Det kan også være en ide at vi skal gå mer over til å stemme på individer, og ikke på partier. Jeg kunne f.eks godt tenke meg å stemme på Kjetil Solvik-Olsen som samferdselsminister, selv om en rød-grønn regjering satt med makta.

Når det gjelder mange av de politiske vedtakene som fattes, både i Storting og i kommune, kan mange av de avgjøres ved nasjonale avstemninger på internett. Det er en sekterisk holdning blant mange profesjonelle politikere, at det bare er de som har grunnlag og evne til å bestemme. Det er naturligvis ikke riktig, det er ingen som trenger en Big Brother til å tenke for oss. Når så et vedtak så er fatta, så må politikerne slippe rattet og fagfolk bestemme enkelthetene og gjennomføre jobben. Kanskje vi da - endelig - kan begynne å få gjort noe her i landet?


Nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!